Quantcast
Channel: HEARTART
Viewing all 655 articles
Browse latest View live

"Heretter er jeg ingen" av Hanne-Vibeke Holst

$
0
0
Heretter er jeg ingen
Hanne-Vibeke Holst
Roman
615 sider
Oversatt fra dansk av Bente Klinge
Gyldendal Norsk Forlag
2015

Hanne-Vibeke Holst (f. 1959) er en av Danmarks mest anerkjente og prisbelønte forfattere. Hun har, foruten romaner for ungdom og voksne, skrevet både film- og TV-manuskripter. Gyldendal har tidligere utgitt bestselgerne "Thereses tilstand", "Det virkelige livet" og "En lykkelig kvinne", som handler om journalisten Therese Skårup. I Danmark vakte de den gang voldsom debatt og ble trykket i over 220 000 eksemplarer.
Hanne-Vibeke Holsts siste roman, "Heretter er jeg ingen", har mottatt flere litterære priser, og har solgt over 100 000 eksemplarer i Danmark.
Hun ble i 2015 slått til ridder av Danneborgordenen.

"Heretter er jeg ingen" forteller en sterk historie om et halvt århundre og et helt liv.

Hanne-Vibeke Holsts rørende beretning om sin egen far, dikteren Knud Holst, følger i sporene til episke fortellere som

Herbjørg Wassmo og Kristin M. Baldursdóttir. Dette er en gripende generasjonsroman og et sterkt portrett av en levende kunstner, en søkende familiefar og et land i endring.

Hanne-Vibeke Holst har også i sine tidligere bøker, skrevet om fraværende fedre. "Heretter er jeg ingen" gir en god forklaring på det.

En råkald aprildag i 1936 fødes Knud Holst inn i en fattig, arbeiderklasse familie i Vendsyssel, nord på Jylland. Allerede fra han er ganske liten, har han en følelse av å være helt annerledes enn sin høyst pietistiske familie. Han har store drømmer, han vil bli dikter, og han vil bli rik og berømt.

Men en streng far som aldri helt forstår ham, en oppdragelse som gir dype arr i sjelen, og lillebroren Leos død, vil for alltid prege Knuds liv.

Han forelsker seg etter hvert i den livskraftige og herlige kvinnen, Kirsten. De gifter seg i 1958, og sammen bosetter de seg i en liten by ved havet og får tre døtre.

Knud er en uhyre kompleks mann som nokså tidlig i livet begynner å slite med en litt skjør psyke. Ikke bare stiller han høye forventninger til seg selv og sine omgivelser, han kjemper også med stor trang til å bryte vekk fra alt det som foreldrene representerer.
Men han mangler både empati og ansvarsfølelse. Og i følge ham selv, er han helt uten skyld når diktskrivingen tidvis uteblir, eller når familien sliter økonomisk.

Knuds totalt urealistiske krav til omgivelsene er dømt til å gi ham nederlag, og livet hans blir nærmest som en lang og hard motbakke.
Han setter hverken pris på familien, barna, vennene eller samarbeidspartnerne. Heller ikke er han i stand til å sette pris på andres fremgang og suksess, men er tvert imot misunnelig og ondsinnet.
Og gjennom hele livet, etterlater han seg en sti av gjeld og svik, og venner som han misbruker både økonomisk og menneskelig.

Den 18. august 1995 dør Knud, kun 59 år gammel.

"Heretter er jeg ingen" er en biografi, en stor roman, en generasjonshistorie og en kjærlighetshistorie.

Boken gir et innblikk i både lyse- og mørke sider i en kronologisk fremstilling av en kunstners liv og hvilke kostnader det har for familien hans.

Likevel føler man Hanne-Vibeke Holsts kjærlighet til faren. Den skinner klart igjennom ordene.

Skildringene hun gir av sin far, hans sosiale drivkraft kombinert med et uomtvistelig talent og hemmet av en konstant angst for ikke å være god nok, er overbevisende og høyst kompetente.

Jeg må virkelig si at jeg er imponert over Holst, og at hun i det hele tatt har vært i stand til å skrive denne boken, og dermed gitt sin far et helt annerledes ettermæle, enn det som til nå visstnok hadde vært tilfelle. Og slik jeg oppfatter det, tegner hun ikke annet, enn et svært så balansert bilde av ham.

Dessuten gir hun et meget godt tidsbilde av Danmark, særlig av perioden mellom 1950 og 1980.

Jeg ble i hvert fall underholdt hele veien. Det var også mye i boken som ga rom til ettertanke, f.eks. hvor fort ting egentlig kan endre seg.

Jeg har tidligere lest flere av Hanne Vibeke Holsts bøker. Samtlige har gitt meg stor glede. Og denne var ikke noe unntak.

"Heretter er jeg ingen" er særdeles godt skrevet, og fengende fra aller første side. Og både mennesker og miljøer er ypperlig skildret.

Hanne Vibeke Holst har skrevet en flott roman og en pageturner!

"Fifty Shades of Grey - fortalt av Christian" av E L James

$
0
0
Fifty Shades of Grey - fortalt av Christian
E L James
Roman
603 sider
Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen
Gyldendal Norsk Forlag
2015

E L James er forfatteren bak den sensasjonelle triologien "Fifty Shades of Grey", med de norske titlene "Fifty Shades - Fanget", "Fifty Shades - Bundet" og "Fifty Shades - Fri". Bøkene har solgt mer enn 125 millioner eksemplarer verden over.

"Fifty Shades of Grey" holdt seg på New York Times' bestselgerliste i 133 uker, og da filmversjonen utkom i 2015, knuste den alle publikumsrekorder for Universal Pictures.

I 2012 ble E L James kåret av The Time Magazine til en av de mest innflytelsesrike personene i verden. Hun bor i London med familie.

"Fifty Shades of Grey - fortalt av Christian" forteller den fra før av kjente historien fra "Fifty Shades of Grey" fortalt fra

Christian Greys perspektiv. Hvorfor tiltrekkes han av Anastasia (Ana)? Hva tenker han på? Hvordan ser hans verden ut? Denne boken gir svar på disse og mange andre spørsmål om den kjekke, men litt forskrudde mannlige hovedpersonen i Fifty Shades of Grey-trilogien.

Jeg har tidligere lest Fifty Shades of Grey-trilogien. Det er helt ikke helt min type bøker, men jeg så likevel frem til på ny å lese historien fra den første boken, "Fifty Shades Fanget", denne gangen sett fra Christians perspektiv.

Den mystiske Christian Grey er altså tilbake. Fanskaren har tydeligvis ønsket seg mer og E L James har lyttet. Og med "Fifty Shades of Grey - fortalt av Christian" tilbyr forfatteren et nytt perspektiv på kjærlighetshistorien som har forført millioner av lesere verden over.

Dersom du allerede har lest "FiftyShades of Grey" trilogien, så vet du nok alt om Anastasia Steeles fortelling, og hennes møte og opplevelser med Christian Grey.

Han er en sexy og rik forretningsmann som mange kvinner faller for. En mann som stort sett får det akkurat slik som han ønsker. Han er singel, høyst privat og nådeløs i sine forretningsmetoder. En nokså brutal oppvekst har gitt ham dype arr i sjelen, noe som krever at han nå alltid må ha full kontroll på alle områder. Han vet ikke hva det vil si å ha et romantisk forhold, men har utelukkende uforpliktende sex, der han lever ut sine mørke sider. Inntil han én dag møter den vakre og svært så uskyldsrene Anastasia Steele, som totalt snur opp ned på hans tilværelse.

Ulik noen kvinne han tidligere har møtt, synes den stille og sjenerte Ana å se tvers gjennom ham - forbi finansvidunderet og jet-set-livet inn til Christians kalde, sårede hjerte.

Vil et forhold med Ana lette marerittene fra barndommen som hjemsøker ham hver natt? Eller vil hans mørke, seksuelle begjær, hans trang til å kontrollere og selvforakten som fyller sjelen hans, jage henne bort og ødelegge det lille glimtet av håp som hun tilbyr ham?

"Fifty Shades of Grey - fortalt av Christian" er underholdende nok, men Ikke les den hvis du regner med å få en ny vri på historien. I boken gjenoppleves nemlig møtet mellom Christian og Ana og alle de scenene som er verdt å huske fra Fifty Shades of Grey-trilogiens første del ("Fifty Shades Fanget"). Flere ting virker nærmest direkte kopiert fra den, så ja, det er en del repetisjoner i historien.

Forfatteren skriver, som sedvanlig, lettleselig, og jeg falt enkelt inn i selve historien. Det var absolutt nye ting om Christian som kom for dagen, og det var for øvrig interessant å følge hans tankerekker og hvordan han taklet møtet med den ekte kjærligheten. En prosess han egentlig ikke lyktes spesielt godt med. Det blir også lettere å forstå hvorfor han er den han er, og hvorfor han reagerer som han gjør i visse situasjoner.

Om ikke annet, så les denne boken for Christians skyld og for at du nå endelig får lov til å komme inn bak pannebrasken hans. Men vær for all del forberedt på å møte et svært så dominerende mannlig perspektiv, uten Anas følelser og tanker. Denne gangen er det også et langt røffere språk, og Christians tanker om å forfølge, ha kontroll og seksuell dominans over Ana synes tidvis å være ganske skremmende, faktisk på grensen til det psykopatiske. Utvilsomt trenger han hjelp, denne stakkars mannen. Heldigvis så vet de av dere som har lest den originale trilogien, at han kan endre seg. At han dypt der inne et sted, har et hjerte fylt med kjærlighet.

Hvis du allerede er en Fifty Shades of Grey-fan, er denne boken definitivt en du må lese. Du får et innblikk i Christian Greys litt forstyrrende tankegang, og det kan faktisk, tro det eller ei, være svært så interessant.

"En Pingles dagbok - Gode, gamle dager" av Jeff Kinney

$
0
0
En Pingles dagbok - Gode, gamle dager
Jeff Kinney
Barnebok,  9-13 år
224 sider
Oversatt av Hege Mehren, MNO
Gyldendal
2015

Jeff Kinney topper bestselgerlisten for bøker hos New York times og har vunnet Nickelodeons barnepris fem ganger. Time Magazine har Jeff med på sin topp 100-liste over verdens mest innflytelsesrike personer. Han står også bak Poptropica, som Time Magazine har på listen over de 50 beste nettstedene. Han tilbrakte barndommen i Washington D.C., og flyttet til New England i 1995. Jeff bor sammen med kone og to sønner i Massachusetts, der de eier en bokhandel som heter An Unlikely Story.

Alt var bedre i gamle dager. Eller var det ikke? Noen i byen har bestemt seg for å finne ut om det stemmer. De skal rett og slett prøve en periode unplugged. Bort med telefoner og nettbrett og alle elektroniske duppeditter. Fram med gode, gammeldagse brettspill og ekte familiehygge.

I denne boken funderer Greg over om livet egentlig var bedre i gamle dager, særlig ettersom hele hjembyen, etter et

initiativ fra moren hans, frivillig har koblet fra strømmen og latt være å bruke mobilen og andre elektroniske duppeditter i 48 timer. Klarer han å overleve, eller vil det bli for tøft?

"En Pingles dagbok - Gode, gamle dager" er den tiende boken i denne populære serien, og hvis dette er ditt første besøk i Jeff Kinneys fantasiverden, er det bare å glede seg.
Skaperen av disse sprø bøkene fortsetter nemlig med sin innsiktsfulle vidd, ledsaget av artige illustrasjoner.

Gregs mor har bestemt at det er på tide å la være å bruke alle elektroniske enheter i 48 timer, og hun har via en underskriftskampanje prøvd å få byens innbyggere med seg. Tross alt, mener hun at alt var så mye bedre i gamle dager. For å bevise det, må hele familien nå gjenoppleve denne tiden, og kvitte seg med all moderne elektronikk og bekvemmeligheter.

I tillegg drar Greg på en ukes leirskole med klassen til Villmarksgården. Dette er et gammeldags, og svært så landlig sted, med ikke-fungerende toaletter. Der skal klassen bo i en tømmerhytte og lære om naturen og det harde livet på en gård.

Men Gregs mor klarer ikke selv å leve opp til sitt elektronikkfrie prosjekt. Hun bruker nemlig et GPS-sporingssystem på mobiltelefonen for å holde styr på stakkars Greg, som i et av kapitlene ender opp med å løpe fra en gjeng med ville jentespeidere. Dessuten har faren hans installert et webkamera i huset for å overvåke Greg (og farfaren, som nylig har flyttet inn ettersom leien ble økt på gamlehjemmet der han bodde).

"En Pingles dagbok - Gode gamle dager" er en fantastisk, og ikke minst morsom bok.

Den er lettlest, og historien er godt skrevet med episodiske og korte kapitler.

Som sedvanlig, tilfører illustrasjonene noe ekstra til historien. De er mange, og gjør en god jobb med å formidle historien. Til tross for den litt enkle stilen, evner de likevel å være ganske uttrykksfulle.

Karakterene er unike og morsomme, og det vil for målgruppen være lett å kjenne seg igjen i deres vaner og væremåter.

Hovedpersonen, Greg Heffley, er hovedsakelig en snill gutt, selv om han ikke alltid tar de rette beslutningene. Men de medfører som regel konsekvenser. Greg er på langt nær feilfri, men det gjør ham kun lettere å relatere seg til, og ikke minst, føle empati med. Tross alt, er det å gjøre feil, en del av det å vokse opp.

"En Pingles dagbok - Gode gamle dager" er definitivt en av de beste bøkene i serien, og en flott fortsettelse i En pingles dagbok-serien.

Boken vil nok passe best for barn i alderen 9-13 år.

"En Pingles dagbok - Gode gamle dager" er en underholdende bok som jeg trygt kan anbefale til alle barn i målgruppen, især de som fra før av liker En Pingles dagbok-serien.

Årets julegave!

"Verdens verste jul" av Marius Horn Molaug

$
0
0
Verdens verste jul
Marius Horn Molaug
Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Barnebok, 9-13 år
122 sider
Gyldendal
2015

Marius Horn Molaug er født i 1976. Han er Donald-redaktør, og er tilknyttet det kreative fellesskapet Dongery.

Kristoffer Kjølberg er født i 1980. Han er en prisvinnende illustratør, designer og animatør, og er tilknyttet det kreative fellesskapet Dongery.

Det nærmer seg jul og juleferie. Snøen har allerede kommet, kanskje for mye av den.

De siste ukene har klassen til Ruben Berg tilbragt all tid i gymsalen for å øve på årets juleavslutning. Klassen skal fremføre juleevangeliet.
Rektor har pyntet litt på originalstykket, og skrevet seg selv inn som Gud. Så nå vandrer han rundt i hvitt kostyme og er enda mer sjef enn vanlig.

Av en eller annen grunn har Ruben fått rollen som jomfru Maria. Det innebærer at han i tillegg til å gå med dameklær, også må spille gravid.
Han kan ikke tenke seg noe flauere.

Kameraten Kent, som for øvrig har fått rollen som Jesusbarnet, ler høyt hver gang han ser Ruben, og spør hvordan det går med graviditeten.
Kent er derimot fornøyd med rollen han er tildelt. Som Jesusbarnet har han ingen replikker, og kan av den årsak bare ligge i krybben og sove mens de andre i klassen øver og sliter.

For de som ikke er Jesusbarnet, er det mye jobbing. De må øve på hva de skal si, sette opp kulissene og skaffe rekvisitter.

Skolen har ikke penger til å kjøpe rekvisitter til julespillet. Derfor må elevene improvisere og bruke fantasien. Eksempelvis er krybben som Kent ligger i, en gammel hundekurv. Fete-Frank som skal spille en erkeengel, har lånt vingene fra en hettemåke som hadde kollidert med klasseromsvinduet i høst. Han skal heises opp i et tau og sveve over publikum. Og siden ingen av dem kjenner noen sauer, har rektor bestemt at Konrad skal ta den rollen. Konrad har nemlig krøller.

Et ekte esel (som heter Rigoberta) har de derimot klart å skaffe tilveie. Kent har fått det av faren sin, som har vunnet eselet i en konkurranse.

Men når Fete-Frank heises opp som erkeengelen Gabriel under premiereforestillingen, revner taket i gymsalen. Det nedfalne snødekte taket ligger som et ugjennomtrengelig skjold mellom skuespillerne, som er fanget med (verdens verste) rektor, og omverdenen. De er fullstendig innestengt.

Ikke bare er gymsalen sur, kald, og skjør. Den kan også, i verste fall, rase enda mer sammen hvis de ikke er forsiktige. Dessuten har eselet en svært dårlig mage (noe som gir den navnet Rigobæsja). Det sier seg selv at stemningen etterhvert blir ganske så ganske så amper. Det er, med andre ord, duket for verdens verste jul.

"Verdens verste jul" er en humoristisk og engasjerende barnebok.

Historien er av det underholdende slaget og karakterene er lett gjenkjennelige for målgruppen, til tross for en litt klisjépreget rektor.

Ruben Berg er som sedvanlig hovedperson og forteller.

Boken er lettlest, og den er heller ikke for lang. Språket er enkelt og det er lekent. Det flyter godt.
Skriftstørrelsen er både stor og tydelig, noe jeg synes er et stort pluss.

Likeså tilfører de originale, artige og utrykksfulle illustrasjonene til Kristoffer Kjølberg noe ekstra til historien.

"Verdens verste jul" er en sprø og vilter barnebok som fortjener de aller beste skussmål.
Den vil med sikkerhet appellere til mange unge lesere, både gutter og jenter. Og jeg både tror og håper at den vil være med på å fremme leselyst og leseglede blant barn.

Det blir spennende å se hva som blir den neste "Verdens verste" bok.

"Vi ses der oppe" av Pierre Lemaitre

$
0
0
Vi ses der oppe
Pierre Lemaitre
Roman
Oversatt av Christina Revold
575 sider
Aschehoug
2015

Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Han har skrevet fem anmelderroste og prisvinnende kriminalromaner, hvorav "Alex" er utkommet på norsk til flotte kritikker. I 2013 fikk han den prestisjetunge Goncourt prisen for sin roman "Vi sees der oppe", som ble utgitt på norsk høsten 2015.

Første verdenskrig nærmer seg slutten. I dens siste dager, stifter vi bekjentskap med de to soldatene (og romanens hovedpersoner), Albert Maillard og Edouard Péricourt, som deltar i erobringen av en høyde, hvor tyskerne befinner seg. Slaget ledes av Henri d'Aulnay-Pradelle, en hatet og svært så beregnende løytnant.

I hemmelighet skyter Pradelle to av sine egne menn i ryggen, slik at de andre troppene tror at de ble drept av fienden, for dermed å provosere frem et siste angrep på tyskerne. Med dette etablerer han sitt fremtidige rykte som en krigshelt. Men

Albert Maillard og Édouard Péricourt er begge vitner til hans forbrytelse, og blir alvorlig skadde da Pradelle også forsøker å drepe dem.

En granat begraver dem levende, men de overlever på mirakuløst vis. Derimot får de sår på kropp og sjel, noe som for allvor binder dem i et skjebnefellesskap. Edouard Péricourts ansikt blir knust. Og smertene han deretter må leve med, gjør han til en morfinist.

Albert Maillard går med på å ta vare på han, og sammen, under falske identiteter, flytter de til Paris etter at krigen er over. Der går de i gang med å utfolde et storstilt svindelnummer som spenner ben på etterkrigstidens behov for å bygge minnesmerker over sine falne.
På samme tid bedriver den kyniske og hyklerske d'Aulnay-Pradelle, som for øvrig har giftet seg med Edouards søster Madeleine, en ikke mindre skammelig virksomhet som går ut på å gravlegge franske soldater i billige underdimensjonerte kister.

"Vi ses der oppe" er en engasjerende og original roman. Jeg vil ikke kalle boken for en krigsroman, men mer en livlig etterkrigsroman. Og med sin netthendte lyrikk, utforsker forfatteren menneskelige tragedier og krigens konsekvenser gjennom prismet av helt grunnleggende menneskelige følelser som kjærlighet og hat.

Det er spennende, det er grusomt, det er hysterisk morsomt og fryktelig. Handlingen foregår primært i Paris, under og etter første verdenskrig.

Selv om boken i høyeste grad kan karakteriseres som en murstein, føles den ikke en side for lang. Historien er nemlig svært god, og i tillegg blir man beriket med mye historisk kunnskap.

Forfatteren har dessuten en stil som både engasjerer og underholder, og ikke minst en skarp satirisk penn. Det merkes lett at han har sans for det litt groteske og bisarre, som noen ganger får utfoldet seg i nærmest surrealistiske scener.
Han holder heller ikke noe tilbake når han på grafisk vis beskriver blodige dødsfall, og de første kapitlene om krigens redsler føles tilsvarende levende.

Handlingen er i tillegg befolket av et stort, interessant og fargerikt persongalleri.
Forfatteren har evnet å gjøre sine to kriminelle hovedpersoner sympatiske til tross for deres utspekulerte plan.

"Vi ses der oppe" fokuserer på menneskers desillusjon i kjølvannet av første verdenskrig, og hvorvidt hovedpersonene klarer å komme unna med sine forbrytelser.

Tematikken dreier seg i all hovedsak om vennskap, lojalitet og patriotisme, men også svik, kynisme og dobbeltmoral.

Slik jeg ser det, har forfatterens intensjon om å skrive en ambisiøs og spennende historie fra tiden etter første verdenskrig vært usedvalig vellykket.

Forfatteren skriver for øvrig i etterordet at svindelen med minnesmerkene er så vidt han vet, fiktiv. Han fikk ideen da han leste Antoine Prosts berømte artikkel om minnesmerkene over de døde. Til gjengjeld er svindelen med offentlige midler, her tillagt Henri d'Aulnay-Pradelle, i stor grad hentet fra den virkelige skandalen knyttet til de militære utgravingene som ble kjent i 1922, beskrevet av Béatrix Pau-Heyriés. Den ene saken har altså funnet sted, den andre ikke, men det kunne like gjerne vært omvendt.

"Vi ses der oppe" er en flott og livsbejaende roman til tross for sin tøffe og tidvise groteske historie. Boken er velskrevet og oversettelsen er av ypperste kvalitet. Boken var en fornøyelse å lese, og den vil med sikkerhet appellere til de av dere med interesse for historie.

"Det vi sier til hverandre – Om tanke, tale og toleranse" av Henrik Syse

$
0
0
Det vi sier til hverandre – Om tanke, tale og toleranse
Henrik Syse
Sakprosa
176 sider
Cappelen Damm
2015

Henrik Syse (f. 1966) er filosof. Han arbeider som forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og underviser blant annet ved Bjørknes Høyskole, Forsvarets Høyskole og Universitetet i Oslo. Han har skrevet flere bøker om etikk, politikk og religion, blant annet "Måtehold" (2009), "Noe å tro på" (2011) og "Med andakt" (med Asbjørn Bjornes, 2014), og han er også en mye brukt foredragsholder. Han er medlem av Pressens Faglige Utvalg (PFU), Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og Den Norske Nobelkomité. Dessuten er han jevlig gjest i NRK Radio for å holde andakter.

Kort tid etter den 22. juli 2011 blomstret det opp en debatt om ytringsfrihet og ytringsansvar i norske medier. Breiviks morderiske og ekstreme ideer oppsto nemlig ikke i et vakuum.
På nettet florerer det av debattfora og nettsteder der det som med rimelighet må kunne kalles ekstreme holdninger og ytringer, spres uten begrensninger. Noen av disse er direkte menneskefiendtlige, og det er rett og rimelig å tro at Breivik hentet både ideer og inspirasjon derfra.

Men, bør det være lov å spre den type ytringer? Bør det være etisk akseptabelt? Og hva kan vi gjøre for å skape et debattrom som er åpent og fritt, men som på samme tid slår ned på det verste grumset?

Syse skriver i boken at han er en prinsipiell forsvarer av ytringfrihet, også for det ubehagelige. Prisen å betale for sensur og meningsjakt er nemlig så altfor høy. Likevel betyr ikke det at de nevnte spørsmålene ikke er forståelige - og viktige.

I boken "Det vi sier til hverandre – Om tanke, tale og toleranse" analyserer han disse problemstillingene.

Og i en kort litteraturoversikt på slutten av boken, inkluderes det nettsider, artikler og bøker som kan være av interesse for dem som vil dykke videre ned i stoffet.

Problemene Syse er inne på i boken, handler ikke bare om store spørsmål som rasisme, ideologi, blasfemi, pressefrihet og kunstneriske uttrykk. Den debatten han tegner konturene av, handler også om hvordan vi snakker til hverandre i det daglige, i våre helt ordinære, mellommenneskelige møter.

Ytringer har nemlig konsekvenser. Og det vi sier og ytrer, gjør noe med både oss selv og andre.
Det er i dette farvannet Syse beveger seg: etikk, holdninger, åpenhet og omtanke. Balansegangene er krevende, men problemstillingene desto viktigere.

I en verden der ytringsfriheten er under press, er debatten like viktig som noen gang før.
Vi må imidlertid hele tiden huske at retten til å ytre seg fritt, fundamental som den retten er, ikke utgjør den eneste verdien vi mennesker er avhengige av i vår mellommenneskelige kommunikasjon. Tillit, ærlighet, åpenhet, høflighet, respekt, evnen til å lytte, omsorg, etterrettelighet og kvalitet er også grunnleggende verdier når vi skal si ting til hverandre.
Denne bokens tese er at disse verdiene, dersom de skal få florere og virkelig prege vår kommunikasjon, trenger en juridisk og politisk ramme som er mest mulig fri og minst mulig preget av tvang. Derfor er det så viktig, også når vi har fokus på slike ting som høflighet, skikkelighet og ansvar, at vi beskytter frihetsrommet og vokter oss vel for store innskrenkninger av det.

Syse hevder at beredskap mot ødeleggende og hatefulle ytringer er noe vi alle må dyrke og fremme, og at den beredskapen formes allerede fra barnsben av. Derfor må alle som har et oppdrageransvar, bruke tid, tanke og krefter på å lære den oppvoksende slekt til å se forskjellen på fri og livlig debatt på den ene siden og hat, mobbing og trakassering på den andre.
At alle får oppleve å bli lyttet til, i et rom med plass for meningsutvikling og gjensidig korrigering, er et av de viktigste bolverk vi har mot opplevelser av utenforskap og ydmykelse. Men nettopp av den grunn må rommet være underlagt moralske regler, der vi alle minner hverandre om at språk og ytringer kan være sterke og rammende våpen.

Det er et håndverk å skrive, og en kunst å skrive godt. Ikke alle besitter sist nevnte kvalitet, men Syse gjør det.
Han har et godt og formidlende språk som aldri blir for tungt. Språket er dessuten poengtert og analysene han bringer til torgs, er krystallklare.

Syse går eksempelvis inn på ulike problemstillinger som vedrører hva slags samfunn vi vil ha, om vi bør bruke snille ord, hva vi kan lære av presseetikken og åpenhet - for enhver pris. Dette er alle temaer han kapitelvis tar opp i boken, som for øvrig er tett komponert.

Målet hans er ikke bare å si noe om politikk og samfunnsliv, men også å utfordre rundt bruken av ord og tale i hverdagens mange møter.

Ja, det virkelighetsorienterte perspektivet går igjen i hele boken. For ikke bare benytter han fra sin erfaring innen yrkesetikk og presseetikk, men også eksempler fra hverdagens etikk til å argumentere for viktigheten av etiske grenser og moralsk ansvar.
Samtidig går Syse effektivt gjennom stoffet uten overforbruk av fremmedord og faguttrykk. Og nettopp derfor vil (og bør) denne boken i høyeste grad også appellere til et bredere lag av befolkningen, og ikke bare de som er spesielt interesserte.

Et lite minus er at boken fint kunne ha vært noe lengre. Dette ville ikke ha gått nevneverdig ut over kvaliteten, og slik jeg ser det, borger så definitivt tematikken for det. 168 sider er nemlig litt i snaueste laget for denne type bok.

Likevel er dette en usedvanlig god og lærerik bok, som dessuten makter å presentere noen, for meg, nye perspektiver på hvorfor ytringsfriheten er så viktig, og hvorfor det er så farlig å legge stramme grenser på den. Av den årsak vil boken kunne stimulere debatten om slike spørsmål.

Denne boken er en hyllest til frie og modige ytringer. Den er også en hyllest til alle de modige journalister verden over som daglig setter livet og friheten på spill for å rapportere om korrupsjon, maktmisbruk, ekstremisme og krigsforbrytelser. Den som på noe tidspunkt er i tvil om hvorvidt alt dette maset om ytringsfrihet egentlig er så viktig, skal skjenke slike modige mennesker en tanke. Da forstår man hva som faktisk står på spill.

Henrik Syse har med "Det vi sier til hverandre - Om tanke, tale og toleranse" skrevet en høyaktuell og viktig bok som mange bør lese.

"Hva truer Norge nå?" av Helge Lurås

$
0
0
Hva truer Norge nå?
Helge Lurås
Sakprosa
357 sider
Cappelen Damm
2015

Helge Lurås er grunnlegger og leder for Senter for internasjonal og strategisk analyse (SISA) og en mye brukt kommentator i norske medier. Han har hatt lange arbeidsopphold i utlandet for blant annet Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Forsvaret, NATO og FN. Lurås er utdannet siviløkonom, men har også sosiologi, sosialantropologi og idéhistorie i fagkretsen.

Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk etter den kalde krigen er gjennomgangstemaer i denne boken. Men Lurås skriver at disse politikkfeltene ikke må forstås i snever forstand. Med norsk sikkerhet menes også forvaltningen av norske  naturressurser og ideologiske forhold som har betydning for styrker og svakheter ved "nasjonen". Under tittelen "Hva truer Norge nå" skjuler det seg mer enn andre staters fiendlige intensjoner eller terrorgrupper som Al Qaida og IS. Få ting vil f.eks. true oss mer om energi- og økonomisystemene internasjonalt kollapser.


For Lurås har det vært utfordrende å skrive til det han håper er et variert publikum av både generalister og innsiktsfulle spesialister. Noen vil trolig også mene at detaljnivået er for stort og at trådene som forfatteren forfølger, er for mange.

Deler av boken inneholder akademisk orienterte analyser, men det finnes også mye som må betraktes som innspill og oppfordringer til videre debatt.

Mange vil forstå at Lurås har nokså klare oppfatninger om hva som truer Norge, og han har noen anbefalinger om hva vi som samfunn burde gjøre fremover for å møte disse truslene. Han er i stor grad kritisk til den forvaltningen av Norge som har funnet sted. Landets fossile energiressurser ser nemlig ut til å bli brukt opp i løpet av en snau hundreårsperiode, og han stiller derfor betimelige spørsmål som: Hva med våre barn og barnebarn? Er papirverdiene i oljefondet en raus arv sammenliknet med de opprinnelige reservene estimert til 26,7 milliarder fat olje, verdens mest konsentrerte energikilde?

Lurås skriver at det naturligvis hadde vært fristende å skrive en bok som bekrefter at vi er på stø kurs, og at den voldsomme forbedringen i livsbetingelser vi har oppnådd siden den industrielle revolusjonen, bare vil fortsette. Det er nemlig dette de fleste ønsker å høre. Det er nemlig slik at folks og politikeres popularitet fremmes best av opportunisme. De moralske narrativene forteller oss imidlertid én ting, mens realitetene dessverre peker i motsatt retning. Vi kan ikke ta for gitt at det 21. århundret vil oppvise økt levestandard, bedre velferd, mer harmoni og global styring. Tvert imot kan den stigende trenden - fremskrittet i bred forstand - gå i stagnasjon og i verste fall revers. Det gjelder for menneskeheten så vel som for Norge. Mer enn noensinne trenger vi derfor realistiske og modige ledere.

Norge er et tema i boken, men ikke eksklusivt. For Norge og dets innbyggere er påvirket av og betrakter seg som del av større kulturkretser, først og fremst "Vesten", men også "Europa", "Skandinavia", "Norden", og kanskje i økende grad "menneskeheten". Trekk og innflytelser som strømmer fra disse overnasjonale fellesskapene/kulturkretsene/solidaritetsgruppene virker inn på de narrativ som utvikler seg i Norge. Når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikken, må man derfor også se på fortellinger, verdier og forutsetninger som ikke er typisk særnorske, men som deles av større enheter. I så måte legger forfatteren vekt på felles vestlige utviklingstrekk.

Lurås berører flere aktuelle tema, bl.a. beskriver han den påvirkning og synlighet idealismen har hatt i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Han beskriver også hvilken avgjørende rolle USA spiller i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og hvordan Sovjetunionen og senere Russland har fungert som trussel og senere "konstruert trussel".

En viktig del av boken dreier seg om om forholdet mellom Norge og Russland. Lurås slår fast at Russland ikke har noen strategiske interesser av å angripe Norge. Grensene mellom landene er avklarte, det finnes ingen betydelig russisk minoritet her, vi er ikke en del av det post-sovjetiske rom der Russland påberoper seg rett til innflytelse, og russerne har allerede så mye olje- og gassressurser at de må konsentrere seg om å utvikle og beskytte disse heller enn å skaffe seg kontroll over flere.
Interessant nok peker Lurås på NATO-medlemskapet som den eneste plausible grunnen til at Norge kan bli trukket inn i en konflikt med Russland, ved at vi blir trukket inn i konflikter andre steder som skaper motsetninger til vår nabo i øst.

Lurås er for øvrig ikke nådig når han vurderer Norges politikere og medier når det gjelder NATOs "humanitære intervensjoner".
Når det kommer til Libya, skriver han eksempelvis at krigen ble omgitt av "løgner og halvsannheter", og at mediene "lot propaganda gå for nyheter". Disse intervensjonene har vært mindre vellykkede, sett både fra lokalbefolkningen og Vestens perspektiv. Invasjonen av Irak og støtten til væpnede opprørere i Syria har dessuten vært direkte medvirkende til fremveksten av Den islamske stat.

Lurås går også gjennom hvordan "Europa" blir forstått og hva det betyr i den utenriks- og sikkerhetspolitiske samtalen.

I tillegg vender han blikket i sterk grad mot utfordringene for Norge i nåtid og fremtid.
Vi kan ikke benekte det faktumet at Europa nå står overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Lurås mener i så tilfelle at vi ikke kan se bort fra de samfunns- og sikkerhetsmessige konsekvensene av økt innvandring. Og i kapittelet som handler om innvandring, tegner han potensielle sikkerhetspolitiske utfordringer som er knyttet til dette.

Lurås har med denne boken hatt en ambisjon om å besvare spørsmålet "Hva truer Norge nå?". Og bare fremtiden kan bedømme hvor korrekt og presis han har vært. Lurås tror at beskrivelsen av de generelle utviklingstrekkene som skisseres vil stå seg nokså godt, men håper på samme tid at utsiktene for kommende generasjoner blir lysere enn det han antar.

"Hva truer Norge nå?" reiser en rekke viktige problemstillinger i samfunnsdebatten. Boken er uhyre interessant, og den er velskrevet. Lurås fremstår som svært troverdig, og analysene han underveis bringer til torgs er skarpe. 

Dette er en en høyaktuell bok som bør leses av mange og stimulere til ytterligere debatt. 

"Englefjær" av Frode Eie Larsen

$
0
0
Englefjær
Frode Eie Larsen
Krim
362 sider
Liv forlag
2015

Frode Eie Larsen (f. 1973) har på kort tid etablert seg som en av de mest spennende krimforfatterne her til lands. Bøkene om Eddi Stubb høster lovord fra lesere, bokbloggere og anmeldere over hele Norge.
"Englefjær" er forfatterens femte roman om politiinspektøren Eddi Stubb.

Dette er imidlertid første gang jeg har lest en av hans utgivelser. Jeg hadde faktisk ikke hørt om forfatteren før inntil nylig.

Det er november. Snøen har lagt et mykt, hvitt teppe over bakken og lyset fra gatelyktene tegner bleke lommer i mørket. Inne på rom 101 på Rekkevik sykehjem i Larvik står Eddi Stubb. Foran ham i sengen ligger Borgny Larsen. Hun er død. I munnen hennes finner Eddi en hvit fjær, og han forstår at dette ikke er bra. Klarer han å finne løsningen før flere liv går tapt?

En enkemann opplever en fars worst case-scenario da begge døtrene er i ferd med å falle i vannet, under lek. De er 6 og 8 år gamle.
Kreftene til pappa svikter. Han er nødt til å foreta et valg.

Den eldre kvinnen på sykehjemmet, er glemsk. Hun har også problemer med å kommunisere. Men da hun ved en ren tilfeldighet oppdager en håndskrevet liste med nødnumrene, ved siden av  telefonen på rommet sitt, klarer hun å slå den riktige tallkombinasjonen, 1-1-2. Hun makter kun å si at hun er redd. Som kjent, kan en stemme alene gi et større vurderingsgrunnlag enn selve ordene. Og hun blir tatt på alvor.

Den lille jenta løper og løper, men kommer dessverre til kort opp i mot en voksen mann sine krefter.

Dette er tre hendelser fra mitt første møte med en av Frode Eie Larsen sine utgivelser. Og som dere ser, hans foreløpige siste.

"Englefjær" er skandinavisk krim på det beste.

Plottet er gjennomtenkt og elementært spennende, og forfatteren klarer å holde spenningen til siste side.

Romanen er inndelt i fortid og nåtid, der fortiden angis med kursiv skrift. Den går retrospektivt tilbake etter som handlingen skrider frem.

Hovedperson og etterforsker Eddi Stubb ved Larvik politistasjon er en mann som går grundig til verks. Han er jovial, troverdig, og lett å forholde seg til.

Boken er velskrevet, og språket flyter både elegant og lett.
For øvrig kan måten Eie Larsen skriver på, til en viss grad minne om den svenske forfatteren Mons Kallentoft, og da spesielt Malin Fors-bøkene.

Dessuten belyser forfatteren noen svært viktige tema i boken, der noen av dem er knyttet til eldreomsorgen.

I tillegg gjør hyppige sceneskifter og et høyt tempo dette til en page-turner.
"Englefjær" var så spennende, at jeg ikke klarte å legge den fra meg før den var ferdig lest. Den ble lest på et par dager.

"En hjelpende hånd" av Gillian Flynn

$
0
0
En hjelpende hånd
Gillian Flynn
Novelle
91 sider
Oversatt av Stian Omland, MNO
Font Forlag
2015

Gillian Flynn har skrevet den internasjonale bestselgeren "Flink pike", som hun fikk Edgar-prisen for, og de to bestselgerne "Mørke rom" og "Åpne sår". Hun er tidligere journalist og kritiker i Entertainment Weekly, og bor i Chicago. I 2015 ble "En hjelpende hånd" kåret til beste kriminalnovelle av Edgar Awards.

"En hjelpende hånd", som første gang ble utgitt i George R. R. Martins antologi Rogues, viser nok en gang at Gillian Flynn er blant de aller fremste og mest originale stemmene i moderne spenningslitteratur.

Dette er Flynns første novelle. Selv om boken er forholdsvis kort, skuffer den ikke på noen som helst måte. For "En hjelpende hånd" er en uhyre spennende psykologisk thriller som frembringer forfrysninger langt nedover ryggraden.

Bokens hovedperson og forteller er en navneløs kvinne i tredve årene. Hun jobber i butikken "Spiritual Palms" hvor de

mannlige kundene får en håndjager på bakrommet, mens de kvinnelige får hånden sin avlest og åndelig veiledning i det fremre kammer. Hovedpersonen lever av å hjelpe både ene og den andre, selv om hun hverken tror på ånder, eksorsisme eller noe som helst overnaturlig. Men da hun møter Susan Burke, blir livet hennes snudd på hodet.

Susan, hennes mann og hans 15 år gamle sønn, Miles, flyttet til byen for ett år siden og bor nå i et gammelt viktoriansk hus som bærer navnet Carterhook Manor.

På en regntung april morgen når hovedpersonen er i ferd med å lese auraer i butikken "Spiritual Palms", gjør den vakre, rike Susan Burke sin ankomst.

Burke har oppdaget en stripe med blod på veggen i hjemmet sitt og mener at huset er hjemsøkt. Hun er også redd for at stesønnen vil drepe henne. Hovedpersonen bestemmer seg for å hjelpe henne, og tilbyr seg å rense herskapshuset for all dårlig energi.

Men så snart hun besøker det foruroligende viktorianske hjemmet, som er kilden til Susans redsler, innser hun, at hun kanskje ikke lenger må late som om hun tror på spøkelser. Lite går dessuten som planlagt når hun saumfarer internett etter husets historie, som bla. involverer et mystisk dødsfall til en hel familie. Hun får i tillegg rede på at de forrige beboerne hadde en sønn som var uhyggelig lik Susans stesønn, Miles.
Er det mulig at Carterhook Manor faktisk er hjemsøkt? Og hvis så er tilfelle, hvordan kan fortelleren hjelpe til når hun ikke er noe annet enn en svindler?

Miles, Susan tenårings stesønn, gjør heller ikke saken noe særlig bedre med sin forstyrrende atferd og makabre fantasi.  Han er en uforutsigbar gutt, som truer hovedpersonen med, at hvis hun kommer tilbake, vil han drepe henne. Men, da hun oppdager at Miles sin far og Susan Burkes ektemann er en av hennes faste kunder på bakrommet i butikken, aner hun uråd og skjønner at ikke alt er helt som det ser ut til.
Og snart innser fortelleren at også hun blir lurt, og at det kan være flere svindlere med i spillet.

"En hjelpende hånd" er Gillian Flynns prisbelønte hyllest til den klassiske viktorianske spøkelseshistorien.

Etter en svært så interessant åpning, fortsetter boken i et nokså lignende spor som, hennes tidligere utgitte, "Flink pike" med to av Flynns litterære kjennetegn; upålitelige hovedpersoner og sterke, men litt psykotiske kvinnelige karakterer.

Flynn har en forbløffende evne til å avdekke menneskets mørke natur gjennom sine karakterer. Og hun avslører ikke mer denne gangen, enn et lite innblikk i karakterenes personlighet, for deretter å etterlate dem for leserens egen fortolkning.

Selve historien beveger seg i et uavbrutt kapittel. Og man sitter med en konstant følelse av at ting bare kommer til å bli verre.

De som liker Flynn vil så absolutt bli grepet av denne novellen. Sant nok, det er ikke en lang roman, men det betyr så definitivt ikke, at den ikke er verdt å lese.

Jeg lot meg i hvert fall rive med av både historien og karakterene, noe som faktisk ikke alltid er tilfelle i lengre bøker.

"Birøkterens datter" av Santa Montefiore

$
0
0
Birøkterens datter
Santa Montefiore
Roman
398 sider
Oversatt av Eva Ulven ved Nye Tillen
Bastion Forlag
2015

Santa Montefiore (f. 1970) vokste opp på et gods i britiske Hampshire og ble utdannet ved eksklusive Sherborne School for Girls. I sin oppvekst var hun nær venn av den britiske kongefamilien og ble derfor tidlig vant til medienes søkelys. Hun studerte en rekke språk ved Exeter University.

Nå bor hun med sin mann, den anerkjente historikeren og forfatteren Simon Sebag Montefiore, og deres to barn i London.

Bøkene til Santa Montefiore er blitt oversatt til over 25 språk og solgt i over fire millioner eksemplarer.

Handlingsforløpet i "Birøkterens datter", beveger seg frem og tilbake, i tid og sted. Fra 1930-tallet til den andre verdenskrig var over, og fra 1970- til 1980-tallet. Mellom England og øya Tekanasset Island, i Massachusetts, USA.

Grace Hamblin lever et lykkelig liv som birøkterens datter i Dorset, England. Moren døde da hun var svært ung, og faren har derfor har oppdratt henne alene.

Da faren plutselig dør, sitter Grace igjen alene. Alene, vil si med unntak av mannen som hun ikke klarer å slutte å tenke på.
Hun savner noen som kan få henne ut av ensomheten, og tar en viktig beslutning som vedrører en livsledsager.
Men vil hun velge Freddie, barndomsvennen og mannen som hun virkelig elsker, eller vil hun velge Rufus, hennes første store avstandsforelskelse som nå nærmest er en fantasi?

Etter at krigen er omme, flytter hun med sin nye ektemann til USA. Med seg har hun sin fars lidenskap for bier, men hun bærer i tillegg på en dyp kjærlighetssorg som ikke slipper tak.

I 1973, blir vi kjent med Beatrix (Trixie) Valentine, deres 19 år gamle datter. Hun er forelsket i den unge engelske musikeren Jasper Duncliffe. Men da broren hans dør i en bilulykke, returnerer Jasper til England.

Jasper har et stort ønske om at Trixie skal komme etter ham, når ting har roet seg litt ned.
Dermed må også Trixie, ta en viktig beslutning som vil bestemme hvor livet skal ta henne.

Et skjebnefellesskap oppstår mellom mor og datter, og de må begge konfrontere sin families fortid i England, for å kunne gå videre med livene sine.
De to kvinnene søker etter tapt kjærlighet, uvitende om hemmelighetene og de mystiske forholdene som binder dem sammen.

"Birøkterens datter" er en vakker og ektefølt roman om fortidens bånd og en kjærlighet som overlever alt, med en historie som fortelles fra en mors- og hennes datters perspektiv.

Montefiore skriver godt og serverer en historie som kryper inn under huden på leseren.

Boken innehar ingredienser som udødelig kjærlighet, ære, plikt og forpliktelse.
Historien er sterk, overraskende, og den beveger seg over to generasjoner.

Etter hvert som handlingen skrider frem, blir det avslørt mange hemmeligheter. Selv om man kan gjette seg til noen av dem, er det hele likevel skrevet så spennende at jeg bare måtte bli ferdig med boken.

Forfatteren har dessuten gjort et godt stykke arbeid med å skildre både karakterer og miljø.

"Birøkterens datter" er en bok jeg definitivt kommer til å lese på nytt. Jeg fortærte den på kun få dager, og nøt hvert eneste minutt. Boken var dypt bevegende og spennende fra første til siste side, og minnet meg om den fantastiske evnen som bøker har til å transportere sine lesere til et annet sted, og en annen tid.

Vel verdt å lese.
Anbefales varmt!

"Pondus Anbefaler! - EON - Tolvte time"

$
0
0
Pondus Anbefaler!
EON - Tolvte time
Lars Lauvik
Tegneseriealbum
52 sider
Egmont Publishing
2015

Lars Lauvik (født 21. sept. 1973) er en av Norges mest etablerte tegneserieskapere som blant annet har utgitt Eon med tegneseriene Eon, Wildlife og Oppgulp. Før de ble samlet i Eon-bladet, ble seriene publisert i flere andre blader. Førstnevnte gikk fast i bladet Pondus siden det startet i 2000, og er en av de mest populære seriene som har vært i bladet, mens Wildlife var fast inventar i bladet Rocky.
Lars Lauvik er sammen med Frode Øverli blant de sentrale personene i tegneseriemiljøet i Norge, og de har begge bidratt sterkt til at interessen for norske tegneserier har tatt seg opp.

Etter moden overveielse har jeg funnet ut at Lars Lauvik er en gud. For guder er både skapere og ødeleggere.
Prøv å henge med på denne tankerekken: Sotrastrilen Lars Lauvik skapte det fantastiske tegneseriebladet EON i 2009. Men i et marked der papirbasert underholdning sliter som en KOLS-pasient på Kilimanjaro, gikk bladet dukken noen år senere.

Nå skapte Lars seg en ny karriere. Som kranfører i oljeindustrien. Som så gikk dukken og kastet landet inn i en økonomisk krise.
Sammenhengen burde være tydelig for alle.
Lars Lauvik er en gud. Det han bidrar til å bygge opp, går alltid under. Det er åpenbart at han ikke bryr seg om skjebnen til verken forlagsfolk eller siddiser med stort huslån og Tesla.
Nedenom og hjem skal det, enten vi snakker om bladutgivelser eller en hel næring.

Nå er det tegneseriealbumene som skal rammes. For Lars Lauvik er tilbake i storform med denne utgivelsen. Fansen kan blant annet glede seg over en stemningsfull, spesialtegnet julehistorie, der maurslukeren Tetra rømmer til skogs og finner noen helt andre enn vennene sin å feire julen med.

Vi får også se Gud som ufrivillig blotter og får vite sannheten om Marianne Aulies maleteknikker. Sotras store sønn byr eller på et mørkt eventyr om snømannen Kalle, samt masse annen svimmel
galskap.

"EON - Tolvte time" er helt ute nå!



Julehefter 2015

$
0
0
Julehefter
Egmont Publishing
2015











Julen er ny og norsk!

Egmont Publishing presenterer i år hele 33 julehefter. Ca. halvparten av dem er norske (45 %), og fire titler er nye for året.

Skjønt nye og nye... Den første utgaven av "Juleroser" kom i 1881, og heftet kom ut regelmessig frem til 1944. Nå har Herborg Kråkevik redigert en splitter ny utgave av "Juleroser", med bidrag av en rekke kjente norske forfattere og billedkunstnere.

Juleheftet "Nils og Blåmann" kom ut første gang i 1929, men etter 1961 var det slutt med nye utgivelser. Årets nye "Nils og Blåmann" presenterer serier som aldri har vært utgitt som julehefte. De er hentet fra Illustrert Familieblad i årene 1927-1929.

Det første "Truls og Trine"-juleheftet (1983) var en liten tegneseriehistorisk begivenhet, det var det første nytegnede, norske juleheftet på årtier og åpnet for den utviklingen som i år har resultert i at  nesten halvparten av juleheftene er norskskapte. Dessverre ble "Truls og Trine" stoppet etter kun tre år, men er nå endelig tilbake, med de tre originale serieskaperne: Arild Midthun, Terje Nordberg og Dag E. Kolstad.

De to mest populære juleheftene er norske: "Pondus" av Frode Øverli og "Nr. 91 Stomperud" av Håkon Aasnes. Stomperud har i tillegg fått et eget Spinoff-hefte, "Stomperud på eventyr". Populære "Lunch" og "Nemi" kommer med nye hefter, likeså "Rutetid" og "Varg Veum". Håkon Aasnes lager også tradisjonsrike "Smørbukk" og "Tuss og troll". Barna kan glede seg over Anne-Cath. Vestlys "Mormor og de åtte ungene". Kjell Aukrusts "Flåklypa" er et populært innslag blant juleheftene, og i år blir Solan og Ludvig involvert i jakt på spøkelser og griser. I tillegg kommer selvsagt juleheftet "Norsk Donald: De truende luene" av herrene Nærum, Løkling og Midthun.

Disney har en rikholdig bukett julehefter for hele familien. "Carl Barks' jul" presenterer et utvalg klassiske historier. "Walt Disney's julehefte" gjenskaper stemningen fra den årlige Disney-timen på NRK. Juleheftet "Donald Duck & Co" vil vekke gode minner hos alle som husker ukebladet fra sin barndom og ungdom, og "Donald Duck God Gammel Årgang" viser søndagssider av mestertegneren Al Taliaferro. "Donald Fantasy" byr på magi og moro, mens de som er sugne på masse lesestoff kan kaste seg over "Donald Ducks julehistorier". Og nytt av året er tegneserieversjonen av den høyt elskede filmen "Frost"!

Ved siden av "Nr. 91 Stomperud" og "Pondus" er "Knoll og Tott" et av julens tre mest populære julehefter. Årets utgave inneholder serier av "Knoll og Tott"-tegneren fremfor noen: Harold H. Knerr. De to ustyrlige guttene får følge av kjente og kjære julehefter som "Blondie", "Fiinbeck og Fia", "Billy" og "Hårek". De to populære særingene "Skipper'n" og "Snøfte Smith" er også ute med nye hefter. Likeledes er de tre kattedyrene Tom, Tigern og Pusur - i henholdsvis "Tom og Jerry", "Tommy og Tigern" og "Pusur". Årets "Asterix"-julehefte er like dyrevennlig, der har Obelix' hund Idefix den sentrale rollen.








"Bildet av Rebecca Winter" av Anna Quindlen

$
0
0
Bildet av Rebecca Winter
Anna Quindlen
Roman
318 sider
Oversatt av Eivind Lilleskjæret, MNO
Bastion Forlag
2015

Anna Quindlen er en amerikansk, kritikerrost forfatter og Pulitzer-prisvinnende journalist. Hun har flere ganger toppet bestselgerlistene i USA og har i årevis vært fast skribent i The New York Times. I dag skriver hun på fulltid og har en fast spalte i aktualitetsmagasinet Newsweek. Hun bor med mann og barn i New York, USA.

"Bildet av Rebecca Winter" handler om Rebecca Winter, en vellykket fotograf som bor i New York. Hun har brukt livet på å ta bilder, ta vare på sine aldrende foreldre og oppdra sønnen. Men de senere år har suksessen vært svinnende, noe som har gjort Rebecca bekymret for fremtiden og sin økonomiske sikkerhet. Med ønske om et enklere liv, bestemmer hun seg for å forlate byen. Rebecca leier ut sin leilighet og flytter til et sted midt ute i ødemarken.

Hun leier en liten hytte, men opplever snarlig at det landlige livet byr på nye typer utfordringer. Hun må forholde seg til alt fra en vaskebjørn på loftet, til hvordan hun skal opprettholde langdistanse relasjoner med de som har definert hennes

fortid.

Rebecca ser tilbake på livet hun til nå har levd. Hun reflekterer over de menneskene hun har elsket og mistet, og identifiserer den frykten som har holdt henne tilbake.

Her innser Rebecca at det hun tidligere har sett gjennom kameralinsen ikke har fanget alt det som livet har å tilby. Hun begynner å gjenoppbygge livet sitt, og åpner hjerte til nuet. Horisonten utvides, hun blir kjent med nye mennesker, og oppdager omsider nye bilder som vil forandre livet hennes.

"Bildet av Rebecca Winter" er en dypt rørende og morsom historie om det å finne tilbake til kjærligheten i voksent liv.

Boken forteller en historie om hvilke overgang mange middelaldrende kvinner står overfor når de reflekterer over sine verdier og hva de har oppnådd i livet. Den tar oss igjennom utfordringer og frykt, knyttet til det å bli eldre, og hjelper oss med å forstå at lykke er en prosess vi skaper når vi først aksepterer hvem vi egentlig er.

Forfatterens imponerende innsikt i tematikk som kjærlighet, familie, aldring og egenutvikling, gjør dette til en overbevisende og herlig historie.

Rebeccas reise er ikke en flukt, men en oppvåkning. Hun lærer oss å lytte til oss selv og lære av andre. Rebecca minner oss på å sette pris på livet i all sin ufullkommenhet og kompleksitet. Hennes reise kan være vår egen, og vi kan lære så mye om oss selv ved å lese denne boken.

For øvrig har boken et uhyre godt språk, hvor det også ligger så mye mer mellom linjene. Den kan leses på flere plan, og har mange små detaljer og nyanser underveis. Samtidig er den svært så stemningsfull.

Alt i alt en underholdende og leseverdig roman som gir anledning til både ettertanke og analyse.

"Bildet av Rebecca Winter" er en bok som jeg på det varmeste kan anbefale!

"Den største gaven" av Karen Swan

$
0
0
Den største gaven
Karen Swan
Roman
527 sider
Oversatt av Eva Ulven
Apropos Forlag
2015

Karen Swan har studert ved Exeter University, og jobbet som journalist for blant annet Sunday Times, Financial Times og magasinene Tatler, Vogue og YOU. Hun bor nå i Sussex med mann og tre barn, og skriver bøker i et trehus med utsikt over elven Downs.

Jeg var virkelig begeistret for Swans forrige bok, "Bringebærpiken", så det var med store forventninger jeg kastet meg over denne.
Heldigvis fikk jeg alle mine ønsker innfridd, og mere til.

"Den største gaven" handler om den sky og hemmelighetsfulle Laura Cunningham som hjemsøkes av fortiden.

Hun har skapt seg et forholdsvis enkelt og rolig liv sammen med kjæresten, Jack. 

Tidligere har Laura kun vært smykkedesigner på hobbybasis, men nå livnærer hun seg som profesjonell smykkekunstner og har et lite smykkeverksted ved vannet. Etter å ha jobbet alene med bare radioen som selskap i flere år, er det stadig overraskende å oppdage at folk aktivt søker henne opp og ringer for å bestille smykker.

En desemberdag da Laura er i ferd med å gå igjennom alle julebestillingene, dukker den velstående og kjekke Robert Blake opp i verkstedet hennes, med ønske om at Laura skal lage et spesielt halssmykke til hans kone, Cat. Han vil at det skal ha syv små anheng, og at de skal være av en helt spesiell karakter. Hver enkelt figur eller gjenstand (altså anhengene) skal nemlig representere forholdet hun har til hver av de syv mest betydningsfulle menneskene i livet hennes.

Han har også ett annet krav: Laura må møte og intervjue dem alle, noe som innebærer at hun må treffe ulike mennesker blant Cats familie, venner og tidligere kjærester.

Dermed må Laura ta store skritt ut i en verden hun både frykter og tiltrekkes av, en jetset-verden full av kjendiser, statussymboler, forbudte lyster og store svik.

Hjertet åpner seg, hemmeligheter avsløres, og hun blir oppslukt av både den gåtefulle og fantastiske Cat, hennes ekstravagante venner og elskere og deres berusende luksuriøse liv.

Men vil Lauras bevegelser, bort fra sin egen verden, og inn i Cats, medføre varige endringer, eller vil hun evne å gå tilbake til sitt eget lille enkle liv når oppdraget er fullført?

Og med nye øyne må hun reflektere over de valgene hun har tatt i livet, for mens hun gransker Cats liv blir minner fra hennes egen fortid nådeløst vekket til live.

"Den største gaven" forteller en medrivende og engasjerende historie, full av intriger, overraskelser, romantikk og hemmeligheter.

Historien som utspiller seg er nokså intrikat og innehar en rekke karakterer, noe som innebærer høy konsentrasjon i lesingen for å holde tritt med alt som skjer. Likevel er dette en svært så trivelig roman, som bl.a. gir leserne et innblikk i karakterenes glamorøse livsstil, og i Lauras underlige fortid som, i høyeste grad, fortsatt påvirker henne.

Dette er en følelsesmessig reise, og det er lett å la seg rive med. Dessuten hjelper forfatteren, Karen Swan, oss med å fatte hvorfor Laura har blitt slik som hun er. Det dukker da også opp både barndomstraumer og fortrengte minner, og sakte, men sikkert, kommer vi inn under huden på hovedpersonen.
Samtidig lærer Swan oss, at det er langt fra sikkert, at vi kjenner våre nærmeste godt, selv om vi faktisk tror at vi gjør det.

For øvrig har forfatteren et fint og tilgjengelig språk, og som sedvanlig leverer hun noen fantastiske personbeskrivelser.

Jeg likte "Den største gaven" svært godt, og ser frem til å høre mer fra Karen Swan.

Vel verdt å lese, og for alle som elsker chick-lit vil boken være en skjønn leseopplevelse.

"Jeg kan følge deg hjem" av Constance Ørbeck-Nilssen

$
0
0
Jeg kan følge deg hjem
Constance Ørbeck-Nilssen
Illustrert av Akin Duzakin
Barnebok, 3-6 år
32 sider
Omnipax
2015

Constance Ørbeck-Nilssen er bosatt i Bærum og utdannet i journalistikk-, pedagogikk, litteratur- og lærerfaget. Hun har jobbet som journalist og lærer og har tatt NBIs forfattterutdanning. Constance har utgitt en rekke bildebøker, flere illustrert av Akin Duzakin.

Akin Duzakin er en prisbelønnet tyrkisk-norsk illustratør bosatt i Son. Han har utdannelse i industridesign og arkitektur fra Ankara og fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Akin har illustrert en lang rekke barnebøker.

"Jeg kan følge deg hjem" er en tankevekkende bildebok som innbyr til samtale mellom barn og deres foreldre.

Hannah og bestemor skal besøke bestefar. Han kan ikke bo hjemme lenger, for han glemmer hvor han bor.

Nå bor han et sted der noen passer på ham. Hele tiden.

Tenk om han ikke husker henne. Sist husket han visstnok ikke hvem bestemor var heller.

Går det an å glemme alt? Hannah lurer på hvordan det er ikke å huske noen ting, og prøver å tenke seg hvordan bestefar har det.

Det er rart å møte ham, og litt skummelt at han ikke husker henne. Det er akkurat som han er blitt litt borte, men Hannah prøver å få ham med og leke likevel.
Og glimtvis oppstår det kontakt mellom de to.

"Jeg kan følge deg hjem" er en annerledes bildedbok, om et aktuelt og lite omskrevet tema: alzheimer.

Boken er skrevet i et lettforståelig språk, og de flotte illustrasjonene hjelper lesingen på vei og er godt laget.

Jeg vil tro at Hannah er ca. fem år. Og nettopp barn i denne alderen vil ikke bare være i stand til å gjenkjenne de ting som hun gjør, men de vil også være i stand til å gjenkjenne hennes reaksjoner og følelser. Det som barn synes er vanskelig å sette ord på, setter nemlig denne boken inn i en historie som gir mening og som man kan speile seg i som barn, men som voksne også kan få noe ut av å lese.

"Jeg kan følge deg hjem" er en svært leseverdig bok, som habilt lesende barn selv kan lese, men også voksne vil ha glede av å lese den høyt for barn i alle aldre.

Kombinasjonen av flotte illustrasjoner og en nydelig fortelling går bare rett inn, og historien fenger fra aller første side.



"Vi ba aldri om vinger" av Vanessa Diffenbaugh

$
0
0
Vi ba aldri om vinger
Vanessa Diffenbaugh
Roman
380 sider
Oversatt av Bente Klinge
Aschehoug
2015

Vanessa Diffenbaugh debuterte med "Blomstenes hemmelige språk" (på norsk i 2012) som raskt ble en bestselger. I Norge har boken solgt i 80 000 eksemplarer og ligget 60 uker på bestselgerlisten. "Vi ba aldri om vinger" er Diffenbaughs andre bok.

Handlingen finner sted i San Franciscos nabolag, og sentrerer rundt Letty Espinosa, en middelaldrende kvinne som står overfor flere vanskelige valg når hennes foreldre returnerer til Mexico.

Letty Espinosa er en hardt arbeidende alenemor som må sjonglere mellom tre ulike jobber. Hun behøver ikke å være hjemme med barna, Alex (15 år) og Luna (6 år), som for øvrig ikke vet hvem fedrene deres er, siden moren hennes mer enn gjerne tar hånd om barnebarna.


Letty har aldri klart å være den moren hun ønsker for sine barn, men når foreldrene flytter hjem til Mexico, får Letty for første gang eneansvaret for barna. Og med ingen hjemme som kan passe dem, må Letty ta datteren Luna med seg på jobb.

Når arbeidsdagene er omme, går Letty alltid igjennom kjøkkenskapene i håp om at det er nok mat igjen til dem, frem til neste lønnsslipp.

Én dag kommer hun opp med en plan som kanskje kan få sønnen Alex ut av den forferdelige skolen som han går på, og som vil gi dem alle en sjanse til et bedre liv. Men alt må gå nøyaktig etter planen, ellers vil den lille familien være i mer alvorlig trøbbel enn noen sinne.

"Vi ba aldri om vinger" er en sterk, gripende og fengslende bok.

Uten å være belærende på noe vis, har "Vi ba aldri om vinger" mye på hjertet som vedrører innvandringen til USA, og landets utdanningssystem. Den forteller en aktuell historie om papirløse mennesker som lever i usikkerhet, og om deres forsøk på å skape seg en ny tilværelse i et annet land.

Forfatter Diffenbaugh, beretter bl.a. om Lettys foreldre som flytter tilbake til Mexico etter å ha bodd en del år i USA. Og om Alex som forelsker seg for første gang, men klassevenninnen (Ysenia) han er forelsket i, har også problemer. Ysenia blir nemlig mobbet. Dessuten er hun bekymret for at moren vil bli deportert. Vi får i tillegg rede på at Alex er en smart gutt som faglig sett ikke blir nok utfordret på sin mindre gode skole. Når han en dag skjønner hvem hans egen far er, settes mye på spill i den lille familien.

I en historie fylt til randen med dynamiske karakterer, gripende observasjoner og grenseløst håp, er kjærligheten det som virkelig holder fortellingen sammen. Samtidig utfordrer forfatteren, på fryktløst vis, ideer om klassetilhørighet og rettferdighet, og stiller spørsmål om hvorfor noen ansvarlige, arbeidende mennesker skal være mindre verdt enn andre. Hennes forsiktige håndtering av betimelige spørsmål om innvandring og sosioøkonomiske ulikheter gir dessuten boken dybde. Men det er Diffenbaughs kraftige skildringer av kjærligheten som gjør denne romanen til en bok som bare må leses.

Jeg setter i hvert fall stor pris på en forfatter som får meg til å vurdere ulike tema uten at jeg får en følelse av å ha blitt (følelsesmessig) manipulert eller overlesset med fakta.
Dette er ikke noe annet enn en velskrevet historie med en usentimental tone og overbevisende karakterer. Karakterer som må handskes med både fattigdom, problemer knyttet til innvandring og mangel på utdanning.

For øvrig er boken velskrevet og språket flytende. Oversettelsen er dessuten av prima kvalitet.

Selv om jeg foretrakk noen karakterer fremfor andre, og at noen elementer i historien fint kunne ha vært utelatt, vil jeg likevel på det varmeste anbefale "Vi ba aldri om vinger".
Jeg likte nemlig boken særdeles godt, og ser nå med spenning frem til å høre mer fra Vanessa Diffenbaugh.

"Landet som lovet alt" av Sidsel Wold

$
0
0
Landet som lovet alt. Min israelske reise
Sidsel Wold
Sakprosa
312 sider
Spartacus forlag
2015

Sidsel Wold (f. 1959) er forfatter og journalist i NRK med lang erfaring fra Midt-Østen generelt og Israel spesielt, hvor hun har bodd i flere år. Hun har mottatt Ossietzky-prisen for sitt arbeid.

"Landet som lovet alt" handler om Israels historie og tar for seg statens indre problemer og utfordringer. Boken er også Wolds personlige beretning om sine erfaringer og møter med mennesker som forandret henne - en personlig reise fra kibbutzen til et liv som korrespondent i Midt-Østen. 

Sidsel Wold har skrevet boken med et ønske om å vise konsekvensene av de store demografiske og politiske endringene som har funnet sted innad i det israelske samfunnet.
Hvordan kan det ha seg at den sosialistiske pionerstaten fra 1948, i dag har sin mest nasjonalistiske regjering noensinne?

Hun forsøker også å vise hvorfor Israels forhold til det internasjonale samfunnet har endret seg, og da først og fremst forholdet mellom Israel, Europa og USA. For hvordan har Israel mistet mye av sympatien landet nøt i sine første tiår?

Helt siden Wold reiste på kibbutz i 1978 har hun fulgt dette landet. Først med fascinasjon, senere med bekymring, men alltid med stor interesse.

Som liten ville Sidsel Wold bli indianer eller jøde. Historien til begge disse folkene fascinerte nemlig den unge jenta.

I 1975 reiste hennes far, som var farmasøyt og forsker på Universitetet i Oslo, til et internasjonalt symposium i Israel. Da han kom hjem, viste han datteren fotografier fra Dødehavet, Masada og Jerusalem, noe som medførte at hennes dragning mot dette landet ble enda sterkere. Han hadde også besøkt en kibbutz, hvor han ble vist og forklart hvordan disse små sosialistiske samfunnene fungerte innad. En israelsk forskerkollega fortalte faren at ungdommer fra hele verden reiste som frivillige til kibbutzene. Denne opplysningen ble skjellsettende for Sidsels liv. Hun kunne reise til Israel. Men først sto videregående for tur, og deretter måtte hun jobbe for å tjene penger til reisen. Men i september 1978 var ventetiden over, og dermed bar det av sted til Kibbutz Ayelet Hashahar i Øvre Galilea.

Etter fire år, sommeren 1982, var tiden på kibbutzen omme, og hun dro hjem for å ta utdannelse. I Norge ventet studier på Blindern. Wold hadde lyst til å bli journalist. Målet var å bli korrespondent i Midtøsten. Men selv om hun folot Israel, forlot ikke Israel henne.

Hun hadde nemlig forelsket seg i det lille landet og folket, og ville selv konvertere til jødedommen. I Oslo, under studietiden, arbeidet hun dessuten flere år i bl.a. MIFF og NORKIV, for å få frem Israels side i konflikten med palestinerne.

Men i studentmiljøet møtte Wold liten forståelse for sitt syn på Israel, og etter hvert ble det også for henne selv, vanskeligere å forsvare statens handlinger. Illusjonene brast, landet hadde utviklet seg til å bli noe helt annet enn det de idealistiske sionistene og pionerene drømte om før 1948.

Sommeren 1988 begynte Wold på Norsk Journalisthøgskole. Endelig skulle hun lære seg håndverket og bli nyhetsreporter. Av ulike årsaker dabbet også kontakten med det jødiske miljøet i hovedstaden av. At hun på dette tidspunktet, mer eller mindre hadde gitt opp konverteringen, gjorde at hun også sluttet å gå i synagogen på sabbaten.

I 1990 var Wold ferdig utdannet journalist, og fant sakte, men sikkert veien inn i NRK. Og i 2007 ble hun NRKs korrespondent i Midt-Østen, med Jerusalem som base.

Siden 1978 har betydelige endringer funnet sted i Israels politiske landskap. I dag styres landet av politikere fra høyresiden - religiøse og nasjonalistiske partier som hverken har vilje eller evne til å forhandle om fred med palestinerne.
Ideologisk er statsminister Netanyahu imot en palistinsk stat og derfor er heller ikke han interessert i å føre seriøse forhandlinger om fred.

Primæroppgaven til en journalist er å formidle urett, og det sier seg selv, at det er lett å bli opprørt når man på nært hold er vitne til en okkupasjon.
Det er også klart at ikke alle er enige om hvordan denne omstridte konflikten skal dekkes, og selvsagt bør journalister få konstruktiv og saklig kritikk.

Likevel virker det som at hvert eneste ord må veies på gullvekt for en som skal rapportere fra konflikten. Foran skjermen eller ved radioen kan det nemlig sitte noen som bare venter på å ta reporteren i en feil.
Nå er det jo slik at en reporter i NRK gjerne bruker andre ord og uttrykk enn en journalist som jobber for den kristne avisen Dagen eller en som skriver for Klassekampen.
Kompasset i NRKs dekning må utvilsomt være folkeretten og internasjonale lover. NRKs reportere kan jo ikke ha Mosebøkene som kompass for ordvalg og vinklinger. De kan heller ikke bruke charteret til Hamas som journalistisk rettesnor.

Jeg blir i hvert fall dypt rystet når jeg leser om de negative reaksjonene som Wold har fått gjennom jobben sin. Av tilbakemeldinger hun fikk fra lyttere og seere per mail, Facebook og av og til oppringinger, var nærmere 90 prosent negative.
Og det var faktisk ikke norske jøder som hadde sendt henne de mest hatefulle mailene, det var kristne og kristensionister som var verst. For dem omfatter tydeligvis ikke den kristne nestekjærligheten NRKs korrespondenter i det hellige land.

Merkelig er det at Wolds reportasjer fra land som Iran, Libanon og Saudi-Arabia ikke får slike reaksjoner, det er kun Israel-Palestina-konflikten som trigger folk til å skrive slikt.
Da er det kanskje ikke så rart at denne konflikten sies å være det politiske motstykket til LSD. Den forvrenger nemlig sansene til alle som kommer i kontakt med den, og gjør dem gale.

Boken er 312 sider lang, og Wold tar oss igjennom ulike tema som sionismen, Thomas Herzls drøm, holocaust, religiøse bosettere i de okkuperte områdene på vestbredden og krigen i Gaza (i 2008/2009), for å nevne noen.

Hun har definitivt lagt Israels historie og politikk under lupen, og skildrer landets utvikling siden det erklærte sin selvstendighet i 1948, og hvorfor det (særlig i de senere år) har vært en sterk høyredreining i landets politikk. Og etter som folket har dreiet mot høyre, blir stadig færre velgere villige til å gi avkall på (okkupert) land for å avslutte konflikten med palestinerne.

Wold skriver utvilsomt godt. Hun har en engasjerende penn, og jeg sitter i tillegg igjen med et inntrykk av at boken er svært gjennomarbeidet. Det merkes dessuten at hun er kunnskapsrik og vet å formidle et umaskert bilde av den israelsk-palestinske-konflikten. Og hun gir oss ikke bare et spennende innblikk i denne, men også i sitt eget liv og ikke minst i sitt virke som journalist og korrespondent.

Med "Landet som lovet alt" har Sidsel Wold skrevet en informativ, interessant og høyst lesverdig bok som mange bør lese.

"Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" av Petter A. Stordalen/Jonas Forsang

$
0
0
Jeg skal fortelle deg min hemmelighet
Petter A. Stordalen/Jonas Forsang
Biografi
368 sider
Aller Forlag
2015

"Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" er en bok for deg som vil lykkes.

En bok om å se muligheter der andre ser problemer.
Om å få det beste ut av menneskene rundt deg.
Om å vinne i forhandlinger.
Om å satse i dårlige tider.
Om å gutse der andre nøler.


Dette er hemmelighetene til en av Nordens mest suksessfulle gründere. Hemmelighetene som tok ham fra jordbærboden på torget i Porsgrunn, til å eie et av verdens største hotellkonsern.


Alle teknikkene og triksene.
Alt han ikke lærte på skolen.


Men dette er også historien om ofrene underveis. Om de brutte vennskapene, forholdet til faren og rollen som far og ektemann.

Det hele starter med refleksjon, der Stordalen tenker på alle de valgene som han har tatt. Noen av dem har vært gode, andre dårlige. Han tenker på alt han har måtte ofre igjennom årene. Noen valg var verdt det, andre derimot ville han gitt mye for å få gjort annerledes.
Etter hvert har han merket seg noen mønstre, noen teknikker han gjentatte ganger har tydd til for å nå de målene han har satt seg. Teknikker som har gjort han til den forhandleren han er, den forretningsmannen han er, den selskapslederen han er, den faren han er, og den kjæresten han er.
Teknikker som skapte Stordalens første million, og som skapte hans første milliard.
Teknikker som har gjort at han har tatt innersvingen på den ene konkurrenten etter den andre, og som tok han igjennom tiden på sykehuset i Amsterdam.

Stordalen tror på disse teknikkene. De er enkle.
Men samtidig erkjenner han at det ikke betyr at det er enkelt å lykkes. Det er nemlig stor forskjell på å ha kunnskapen til å lykkes, og det å faktisk lykkes.

Kunnskapen hevder han å kunne hjelpe leseren med. Den siste delen: ambisjonene, lysten og gjennomføringsevnen, den er opp til leseren selv. Den er vi nemlig alene om.
Han skriver at han ikke kan love leseren suksess, men han kan love de nøklene som skal til for å få suksess. Og han påstår at han alltid holder sin del av en avtale.

Store ord. Og omtrent slik begynner boken til en av Nordens mest suksessfulle gründere.

Dette er historien om Petter Stordalen. Om raidforsøk, dobbeltmoral og milliardavtaler - og om det vanskeligste spørsmålet av alle:
Var det verdt det?

I Norge er det stigmatiserende å gå konkurs. Det er noe skambelagt over det. Men de fleste som lykkes, har gått konkurs en eller to eller tre ganger.
Hvis vi ønsker et samfunn hvor folk tør å satse, et samfunn med entreprenører og innovasjon, så må vi akseptere at det er risiko forbundet med det. Vi bør derfor oppmuntre og applaudere forsøkene.

Stordalen trekker frem Sverige som eksempel på et land hvor gründervirksomhet har fått høy status de senere år. I Sverige har de nemlig forstått at resultatene henger sammen med en oppmuntrende kultur.
I Norge derimot, henger vi etter.
Men heldigvis har vi gjort det før. Uten at noen kunne vite det med sikkerhet, trodde enkeltpersoner i Norge at vi kunne finne olje i Nordsjøen.
Vi gikk ut og lette fordi vi turte.

"Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" er en biografi, men ikke en biografi i ordets ordinære forstand. Derfor oppleves den heller ikke som en direkte konkurrent til f.eks. Gunnar Stavrums uatoriserte biografi om Stordalen. Denne boken er nemlig så mye mer enn en biografi. Det er en suksessmanual, en bok om å lykkes, og en slags selvhjelpsbok for gründere.
Stordalen opptrer dessuten ikke bare som forteller/forfatter, han er like mye rådgiver og coach.

I tillegg til å gi ulike råd og skildringer fra forretningslivets harde realiteter, byr også Stordalen på en svært personlig side. Bl.a. er kona Gunhild Stordalens helsesituasjon noe han skriver mye om. Hun lider nemlig av en svært sjelden sykdom, som i verste fall kan ha et dødelig utfall. Det er ikke så rart at dette er tøft for Stordalen. Og han erkjenner dette som en primærårsak til denne boken. Han skriver dessuten om andre familiære forhold, som forholdet til barna, og sin avdøde far.

Når Stordalen deler sine erfaringer og hvilke lærdom han har trukket av dem, velger han seg ut eksempler fra store internasjonale selskaper (som f.eks. Apple) og i særdeleshet fra idrettens verden.
Blant annet nevner han Petter Northugs spurtduell på femmila under VM i Falun i 2015, i et VM få trodde Northaug hadde noen sjanse i, illustreres som et godt eksempel på at man må tørre å se seg selv vinne.
Ole Gunnar Solskjærs "professional foul" i 1998, da han sklitaklet en motspiller i en kamp mellom Manchester United og Newcastle, der utfallet var utslagsgivende for å henge med i gullkampen, er derimot et eksempel på at man ikke må la være å begå bevisste usportslige handlinger hvis laget ditt har noe å tjene på det.

Stordalen skriver også at mulighetene aldri har vært større enn nå. Han hevder at forandringer aldri har gått raskere, og at det aldri har vært mer spennende å leve enn nå.

Noen i Nordic Choice har visstnok vært bekymret for det Stordalen skriver i denne boken. De er bekymret for at de aldri kan bruke de samme teknikkene i forhandlinger, nå som Stordalen velger å avsløre alt.
Men Stordalen mener at det er der styrken ligger i tilpasningsdyktighet. For i neste forhandling vet han at motparten vet. Og nå vet de at han vet at de vet. Og det gir han bare enda flere strenger å spille på. Det gir han også bedre muligheter til å vite hvordan motparten tenker.

Noen av Stordalens medarbeidere mener at en bok som dette dessuten kan inspirere andre til å starte opp, og at det sånn sett kan føre til flere konkurrenter.
Stordalen hevder å forstå dette argumentet, men skriver at den neste store idéen som vil forandre alt, ikke kommer fra han selv. Heller ikke fra Stein Erik Hagen, Christen Sveaas eller Christian Rignes.
Den kommer fra deg, altså en av oss.

Alle de valgene Stordalen har tatt, har vært nødvendige for å ta han dit han er i dag. Også de avgjørelsene som der og da føltes vonde. Så han ville ikke valgt annerledes, hvis han fikk gjøre det igjen. Han skriver at han ikke ville vært uten det livet han har levd.
Det har nemlig tatt han til steder han ellers bare kunne drømt om. Og underveis har han fått med seg det viktigste av alt: de menneskene han deler livet sitt med.

Avslutningsvis ber Stordalen leserne sende han forretningsideer på e-post. Den beste idéen får han som aksjonær i selskapet.
Han lover også å gå inn med den første millionen.

"Usannsynlig rik" av Asle Skredderberget

$
0
0
Usannsynlig rik
Historien om Norge og oljefondet
Asle Skredderberget
Sakprosa
264 sider
Kagge Forlag
2015

Asle Skredderberget har skrevet to krimromaner og en biografi om Trygve Hegnar. Han har vært økonomijournalist i en rekke norske medier og har arbeidet som informasjonssjef innen norsk og internasjonalt næringsliv. Han er utdannet siviløkonom.

Oljefondet er det nærmeste Norge har kommet å etablere en internasjonal merkevare, men hvor mye vet vi egentlig om det som har blitt en av verdens største pengebinger? Dette synes å være et av Skredderbergets hovedanliggender med boken.

Tidlig på 1990-tallet sto det 0 kroner i Oljefondet. I dag er fondet verdt over 7000 milliarder kroner.

Sammenlignet med andre land er vi usannsynlig rike. Håndteringen av både naturrikdommen vår og den finansielle

formuen er på mange måter usannsynlig, fordi vi gjorde noe ingen andre land har gjort tidligere. Pengebingen vår har dessuten blitt usannsynlig mye større enn noen kunne forestille seg, da fondet ble opprettet. Samtidig er Norge en usannsynlig investor (nordmenn eier rundt 1 prosent av verdens børsnoterte selskaper) - som folkeslag er vi nemlig grunnleggende skeptiske til finansmarkedene. Og dermed er det definitivt noe usannsynlig over det faktum at Norge har klart å etablere en statlig forvaltningsenhet som har lykkes med å slå markedet. Til sist er det også noe usannsynlig over historien, i den forstand at tilfeldigheter har spilt en betydelig rolle.

Historien om Oljefondet er, med andre ord, nesten like usannsynlig og spennende som et av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Opprinnelig startet oljeindustrien med utvinning av parafin på 1800-tallet, til bruk i lamper. Men utover 1900-tallet var det olje som drivstoff som ble den virkelige driveren av industrien. Da Winston Churchill, daværende britisk marinesjef, trumfet gjennom en overgang fra kull til olje på militærskipene i 1911, ble det for alvor klart at tilgangen på olje kunne være utslagsgivende for å vinne en krig. Utover på 1920-tallet var det privatbilismen i USA som ble en virkelig stor drivkraft i jakten på oljeressurser, der angsten for ikke å ha nok drivstoff løftet spørsmålet om oljeressurser opp på aller høyeste nivå. Og i 1924 uttalte USAs  president Calvin Coolidge at "Nasjoners overlegenhet kan bli avgjort av besittelsen av tilgjengelig olje og dens produkter".

I denne boken gjør Skredderberget rede for hvordan kontinentalsokkelen ble norsk statlig eiendom, og han følger fremveksten av Oljefondet kronologisk - fra en tremannsdelegasjon fra det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum Company troppet opp på den norske ambassaden i Bonn i oktober 1962, frem til i dag.

I 1966 startet boringen på kontinentalsokkelen, men ikke før mot slutten av 1969 ble det gjort ett funn som var drivverdig.
Da Phillips hadde fått samlet all informasjon vedrørende feltet (Ekofisk-feltet) som funnet var gjort på, antok de at det hadde en størrelse på inntil tre milliarder fat olje. Det var ikke snakk om noe annet enn verdens største oljefelt.
Og det i en brønn som Phillips i utgangspunktet ikke ville bore, og på et felt som i verste fall kunne ha tilfalt Danmark.

Dermed var det bare for norske myndigheter å slippe jubelen løs. Eller få bekymrede rynker i pannen. For et gigantisk oljefunn kunne jo føre til gigantiske inntekter. Og hva i all verden gjør man da?

I følge Skredderberget kunne tidspunktet for oljefunnene i Nordsjøen nesten ikke ha vært bedre. Mens nesten hele etterkrigstiden var preget av stabil økonomisk vekst - både her til lands og internasjonalt - markerte starten på 1970-tallet inngangen på et turbulent tiår. Helt siden 1944 hadde verdensøkonomien operert etter det såkalte Bretton Woods-systemet, som la grunnlaget for en rekke internasjonale finansinstitusjoner og ikke minst la opp til at landene skulle styre pengepolitikken på en slik måte at valutakursene var stabile og knyttet opp mot gull. I flere tiår hadde det vært jevn vekst og lav inflasjon. Mot slutten av 1960-tallet ble imidlertid systemet satt under press, og i 1971 havarerte i praksis hele Bretton Woods, da USA forlot gullstandarden. I Norge så man i økende grad hvordan en stigende uro i verdensøkonomien også påvirket oss, noe som blant annet kom til å ramme verftsindustrien hardt. Men gjennom store oljefunn så man muligheter for både økte inntekter til staten, og en mulighet til å bygge nye arbeidsplasser for å erstatte de som forsvant.

I 1972 ble Statoil etablert med Arve Johnsen som selskapets første administrerende direktør og Jens Christian Hauge som styreleder, men det var først på 1980-tallet at tankene om et oljefond for alvor fikk luft under vingene, og det var i Høyre vi fant de sterkeste drivkreftene.

Skredderberget hevder at den norske selvforståelsen av hvordan vi har håndtert oljerikdommen i stor grad er slik:
I motsetning til nærmest alle andre land med naturressurser har vi vist stor tilbakeholdenhet og ikke sølt bort pengene. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er nemlig ikke slik at Norge ikke har brukt mye oljekroner, snarerer tvert imot. Norge brukte enorme summer både på 1970- og 1980-tallet, og det holdt faktisk på å gå galt. Ved inngangen til 1990-tallet var holdningen i Finansdepartementet at dersom Norge skulle komme i en posisjon med nye, store oljeinntekter, måtte vi håndtere dette mer edruelig enn vi hadde gjort tidligere. Oljefondet ble dermed en realitet.

Handlingsregelen derimot, ble først innført i 2001. Denne fastslår hvor stor andel av inntektene fra oljevirksomheten som fra år til år kan brukes i norsk økonomi. I utgangspunktet betyr det at Stortinget ikke skal bruke mer enn fire prosent av Oljefondet.
Men mange økonomer er i dag av den oppfatning at regelen kan ha utspilt sin rolle, fordi fondet er blitt så stort at fire prosent blir en enormt stor sum, og det er usikkerhet om fondets fremtidige avkastning. Samtidig er det få politikere som hittil har hatt lyst til å begynne å tukle med denne grensen og for eksempel senke den fra fire til to-tre prosent. Men handlingsregelen rommer også et etisk hensyn, nemlig hvordan vi skal forvalte ressursene for denne og kommende generasjoner.

Som nestleder i SV og medlem av Finanskomiteen på Stortinget tok Øystein Djupedal en rekke ganger initiativ og fremmet forslag om at det måtte etableres et sett med etiske retningslinjer for Oljefondet. Én ting er å tjene penger på å eie et selskap som lager datamaskiner eller produserer matvarer, noe ganske annet er det å eie selskaper som for eksempel utnytter barnearbeid eller produserer våpen eller tobakk.
I dag vil de aller fleste være enige med SVs standpunkt, men i begynnelsen møtte faktisk Djupedal & co. massiv motstand. Ikke bare ble forslagene om etiske retningslinjer nedstemt - de ble nærmest latterliggjort av de politiske motstanderne. Det samme gjaldt forsåvidt også om fondet skulle ta hensyn til klimaødeleggelser.

I "Usannsynlig rik" fortelles det om opprettelsen, fremveksten og forvaltningen av Oljefondet.
Ikke minst skildres personlighetene som har hatt en avgjørende betydning for vår felles rikdom og dramatikken i både norsk embetsverk, ved forhandlingsbordet, på Stortinget og i fondets kamp mot ulvene på Wall street.
Og både UDIs tidligere ekspedisjonssjef Jens Evensen, den unge juristen Carl August Fleischer, byråkraten Martin Skancke og Jason Alderman, en av dem som forvalter fondets eiendommer i New York, presenteres utførlig, for å nevne noen.

Skredderberget skriver dessuten om hva som skjedde på 2000-tallet etter den veldige veksten i oljeprisen og om hvordan Oljefondet kom styrket ut av en finanskrise som knuste andre investorer.

Avslutningsvis drister han seg til å si noe om hva skal vi leve av etter oljen. Dette er et av de spørsmålene som stilles oftest i den offentlige debatten. Etter at den fallende oljeprisen har ført til tap av tusenvis av oljerelaterte arbeidsplasser, er spørsmålet blitt enda mer relevant. Men i debatten om fremtidens arbeidsplasser i Norge, er merkelig nok Oljefondet et ikke-tema.

Økonomiprofessor Erik Reinert har sagt at "Det er ikke kapitalen i seg selv som skaper verdier eller som driver kapitalismen, det er innovasjonen som gjør det". Han har forsket mye på nettopp hvordan man lykkes med innovasjon. "Men man trenger kapital for å få det til. Det avgjørende er hva man gjør med den."

I alle årene fra tidlig på 1970-tallet der oljepenger har vært diskutert, så har frykten for en oppblåsing av norsk økonomi vært rådende. Derfor har man sørget for at fondet investerte utenfor Norge.
Selv om frykten for å ødelegge norsk økonomi har mye for seg, så finnes det likevel noen avgjørende nyanser. For én ting er å pøse inn penger og bruke penger på en rekke ulike tiltak, som dermed sender inflasjonen til værs. Noe ganske annet er det å investere midler i prosjekter som ikke er inflasjonsdrivende - men tvert imot skaper deflasjon - og da spesielt innenfor teknologi, innovasjon og infrastruktur. For det har vitterlig noe å si hva man faktisk bruker pengene på.
For Skredderberget betyr dette at man må ha en mer pragmatisk og nyansert tilnærming til spørsmålet om hvordan man kan nyttiggjøre deler av finansformuen vår også innenfor landets grenser. For det er ikke slik at det automatisk vil føre til at man ødelegger norsk økonomi. Resultatet kan faktisk være det motsatte.

Med "Usannsynlig rik" har Asle Skredderberget skrevet en lærerik og interessant bok som definitivt bør appellere til mange.

Boken er for øvrig lettlest og den unngår, heldigvis, å bli for teknokratisk.

"Engletreet" av Lucinda Riley

$
0
0
Engletreet
Lucinda Riley
Roman
544 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2015

Lucinda Riley er født i Irland, og skrev sin første roman da hun var 24 år gammel. "Orkideens hemmelighet" ble valgt ut i den britiske bokklubben Richard & Judy, og ble en internasjonal bestselger. Siden er bøkene hennes solgt i over 400 000 eksemplarer i Norge, og tre millioner eksemplarer over hele verden. De er oversatt til 30 språk.

Lucinda Riley bor delvis i Norfolk i England og delvis i Sør-Frankrike sammen med ektemann og fire barn.

"Engletreet" har toppet bestselgerlistene i Tyskland.

Deler av boken var opprinnelig skrevet for over 20 år siden da Lucinda Riley hadde hatt en karriere som skuespillerinne. Mye av stoffet i denne romanen er nettopp inspirert av den erfaringen. Hun har nå bearbeidet romanen og lagt til et nytt nåtidsplan med en helt ny dramatisk historie, slik at dette er blitt en roman slik Riley-leserne er blitt så vant til å elske.

Det er 1985, og det har gått mer enn tredve år siden den 58 år gamle Greta Marchmont sist så sitt tidligere hjem, det vakre gamle herskapshuset Marchmont Hall som ligger idyllisk til mellom de snødekte fjellene i Wales.

Men Greta lider av hukommelsestap etter å ha vært utsatt for en tragisk ulykke, så når hun vender tilbake for å tilbringe julen sammen med sin gamle venn, komikeren og TV-kjendisen David Marchmont, husker hun ingenting fra fortiden, eller sitt liv på Marchmont Hall.

På en spasertur gjennom det vinterlige landskapet ved Marchmont Hall, faller Greta over en gravstein blant trærne. Hun bøyer seg ned for å børste snø og is av steinen og oppdager at den tilhører en liten gutt, som tilsynelatende er hennes sønn - en sønn som hun ikke har noen minner om. Ifølge inskripsjonen hadde han bare vært tre år gammel da han døde.

Greta er dypt sjokkert, men går likevel i gang, bit for bit, med å avdekke sin egen fortid - en fortid som viser seg å gjemme på en slik forferdelig hemmelighet, at det kanskje ville vært best om den hadde forblitt glemt.

Tvunget til å gjenoppleve skjulte kapitler som vil avsløre foruroliggende sannheter om familien hennes og traumene de har måttet gå igjennom, står Greta overfor en ny virkelighet, mer smertefull enn hun noensinne kunne ha forestilt seg.

Og med Davids hjelp, erindrer hun sitt liv i etterkrigstidens London, en tid med både spenning og nye begynnelser, spesielt for en ung og pen kvinne som hadde ambisjoner om å bli skuespiller.

"Engletreet" forteller en vakker historie om tap og kjærlighet, men også om å våge å se fortiden i øynene.

Handlingsforløpet beveger seg mellom fortid og nåtid, fra etterkrigstidens London og 60-tallets Los Angeles til den vakre walisiske landsbygda.

Historien beveger seg på et psykologisk plan. Den utforsker en traumatisk barndom og forteller hvorfor fortidens hendelser ikke bare påvirker hvordan vi oppfatter verden, men også hvordan vi håndterer våre mellommenneskelige relasjoner.

Lucinda Riley tar oss med inn i hjertet av en generasjonskonflikt, og fyller sidene med fascinerende karakterer og dynamiske lokasjoner. Hun byr også på mange overraskelser underveis.

Boken er full av menneskelig drama, intriger og følelser, men besitter også en dybde og et mørke som minner oss om hvorfor Riley er en av dagens mest populære forfattere når det kommer til trollbindende fiksjon.

"Engletreet" er ikke noe annet enn en absorberende, velskrevet og overbevisende bok.
Den er spennende, og ikke minst fascinerende.

Lucinda Riley skriver godt og hun tegner sine karakterer med svært stor dyktighet.

"Engletreet" er en hjemsøkende og imponerende page-turner. Anbefales varmt!
Viewing all 655 articles
Browse latest View live