HEARTART

Stormens søster
Lucinda Riley
Roman
608 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2015

Lucinda Riley er født i Irland, og skrev sin første roman da hun var 24 år gammel. "Orkideens hemmelighet" ble valgt ut i den britiske bokklubben Richard & Judy, og ble en internasjonal bestselger. Siden er bøkene hennes solgt i over 400 000 eksemplarer i Norge, og tre millioner eksemplarer over hele verden. De er oversatt til 30 språk. Lucinda Riley bor delvis i Norfolk i England og delvis i Sør-Frankrike sammen med ektemann og fire barn.

"De syv søstre" ble utgitt i 2015, og var første bok i en ny serie på syv bøker, basert på legendene om stjernebildet De syv søstre.
Denne handlet om Maia, den eldste av D'Apliése søstrene.

Maia og søstrene hennes ble alle adoptert av den sky mangemillionæren Pa Salt. Hver roman i serien vil følge en av søstrenes historier. Maia, Ally, Star, CeCe, Tiggy og Electra ble som spedbarn adoptert fra ulike deler av verden. Når

adoptivfaren dør, etterlater han hver av døtrene et spor som leder til fortiden deres, i tillegg til et sett av koordinater inngravert i en armillarsfære (et astronomisk instrument) som viser hvor i verden han hentet dem. Men hvem var Pa Salt? Og hvorfor mangler den syvende søsteren Merope?

"Stormens søster" er den andre boken i serien, og den handler om Al (kalt Ally) D'Apliése.

Selv om det er Maia som er eldst, er det Ally som har alltid vært betraktet som lederen av D'Aplièse-søstrene. Hun er også den mest praktiske og utadvendte av dem. Dessuten er hun en svært habil seiler og en høyt utdannet og dyktig fløytist.

Etter Pa Salts plutselige død møtes søstrene i barndomshjemmet Atlantis, et vakkert og tilbaketrukket slott ved Genèvesjøen i Sveits. Her får de en ledetråd hver, som vil lose dem tilbake til sine røtter.

Allys ledetråd fører henne til Norge, et land hun er ukjent med, men hvor hun likevel føler seg hjemme når hun ankommer. Og med sin bleke hud og sitt gyldne hår, glir hun rett inn i befolkningen.

I Norge blir Ally introdusert for historien om den norske kvinnen Anna Landvik, som på slutten av 1800-tallet var en ung og talentfull sangerinne, og som hadde tilknytning til den berømte komponisten Edvard Grieg.

Men hva har Anna Landviks historie med Allys opphav å gjøre?

I "Stormens søster" forteller Lucinda Riley en stemningsfull og overbevisende historie om Allys søk etter sine røtter.

Etterhvert som Ally tilegner seg mer kunnskap om Anna Landvik, den kjente norske sangerinnen som stod komponisten Edvard Grieg svært nær, fornemmer hun at hennes eget musikalske talent kan ha vært arvelig.

Boken har to parallelle historier, én fra fortid og én fra nåtid - og vi får både drama, mysterier, kjærlighet og historie. Mesteparten av handlingen er lagt til Norge, bl.a. Bergen og Christiania på slutten av 1800-tallet.

Vi blir, med andre ord, tatt med tilbake i tid, mer enn hundre år, og får innblikk i livene til datidens komponister og musikere i Norge. Vi lærer også om den ikoniske første oppsetningen av Peer Gynt, og menneskene bak den.

Selv om "Stormens søster" er fiksjon, er likevel historien inspirert av virkelige hendelser.

Riley skriver godt. Hun er definitivt en forfatter som evner å lage et stort konglomerat ut av ulike karakterer og hendelser, tidslinjer og land, for deretter å ta det igjennom en høydramatisk handling hvor tåredryppende angst og ulmende lidenskap er blant hovedingrediensene. Og til sist binder hun opp alle løse tråder med høy presisjon.

Boken fungerer utmerket som en frittstående roman. Likevel vil jeg råde deg til å lese den første boken i serien, "De syv søstre". Den vil nemlig komplimentere "Stormens søster", og samtidig tilføre en helt annen dimensjon, og mye kunnskap, til dens fantastiske historie.

Som en del av en større serie, hadde jeg imidlertid håpet at "Stormens søster" ville kaste litt mer lys over noen av de sentrale mysteriene. Noen spørsmål ligger nemlig der fortsatt og ulmer. F.eks. hvem var Pa Salt? Hva var de virkelige omstendighetene rundt hans død og deretter begravelse på sjøen? Og hva skjedde egentlig med den syvende søsteren, som skal ha blitt kalt Merope?

Mange av Lucinda Rileys bøker berører tematikk som død og tap, noe som også tilfellet med "Stormens søster". Likevel synes jeg at serien hittil har vært aldeles fantastisk. Og med glede ser jeg frem til den tredje boken, som visstnok utkommer i 2017.

"Stormens søster" en flott bok som, på tvers av kontinenter og generasjoner, utforsker livene til en ekstraordinær familie, åpenbarer spennende paralleller mellom fortid og nåtid, og åpner et vindu inn i Allys skjulte fortid.

Anbefales varmt!

Min anmeldelse av "De syv søstre":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/03/de-syv-sstre-av-lucinda-riley.html

Dustedagboka 10
- Nedtegnelser fra en perfekt hundepasser - NOT!
Rachel Renée Russell
Barnebok, 9-14 år
298 sider
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
Kagge Forlag
2016

Rachel Renée Russell er advokat, men liker mye bedre å skrive bøker for tweenies enn å skrive saksresymeer. (Mest fordi bøker er mye morsommere, og det ikke er lov å ha på seg pysj og kanintøfler i rettsalen.) Hun skrev sin første bok som sjetteklassing i bursdagsgave til sine to yngre brødre. Hun har hatt enorm suksess med Dustedagbøkene om Nikki Maxwell. Bøkene har solgt i over 13 millioner eksemplarer, og de er solgt til 34 land. I Norge har de toppet bestselgerlistene en rekke ganger.

Hun har oppdratt to døtre og overlevd så hun kan fortelle andre om det. Hobbyene hennes er blant annet å dyrke lilla blomster og holde på med helt unyttig håndarbeid (som å lage en mikrobølgeovn av ispinner, lim og glitter). Rachel bor nord i Virginia sammen med en bortskjemt yorkshireterrier som terroriserer henne hver eneste dag ved å klatre opp over PC-en og kaste kosedyr på henne mens hun skriver. Og ja, Rachel anser seg som en ekte dust.

Hurra! Ny dustedagbok. Nå ti-boksjubileum!

I "Dustedagboka 10" får Nikki og bestevennene hennes, Brandon, Chloe og Zoey en viktig oppgave. I tillegg fortsetter rivaliseringen med Mackenzie Hollister, selv om Mackenzie har begynt på en annen skole. (Nærmere bestemt North Hampton Hills International Academy. Det er en skikkelig snobbete skole for barna til kjendiser, poiltikere, næringslivsledere og kongelige.)

Når en Golden retriever-tispe og hennes syv små nydelige valper blir forlatt utenfor det lokale dyresenteret (hvor Brandon jobber som frivillig), bestemmer Nikki seg for å hjelpe Brandon. Dyresenteret er nemlig fullt, og ifølge sjefen er det ingen ledige plasser der med det aller første.
Dessuten gir forskriftene senteret bare lov til å ha et bestemt antall dyr boende. Og et brudd på dette reglementet vil føre til at stedet mister driftstillatelsen og blir stengt. I såfall vil alle dyrene som bor der havne på gaten.

Likevel er både Nikki og Brandon villige til å bryte disse reglene, men Nikkis erkefiende, Mackenzie, overhører dem på caféen hvor hun jobber og truer dem med å avsløre hemmeligheten.

Galskapen som deretter følger, tar leserne med på en heidundrendes tur, fra Nikki hjem til bestevenninnene hennes, Chloe og Zoey, og tilbake. Dessverre får ingen av dem lov til å ta vare på hundene i sine hjem. Men i ekte Dustedagbok-stil, er Nikki og vennene hennes mer enn kapable til å gjøre det beste ut av en situasjon som i utgangspunktet virker å være umulig.

Dermed må Nikki gjemme syv hundevalper fra to foreldre, en bråkete lillesøster, en hel ungdomsskole og ikke minst Mackenzie.

Og om noen skal klare det, må det være Nikki, men ikke uten noen hysteriske utfordringer underveis.

Som de ni foregående bøkene i serien, er også denne tiende boken skrevet i dagboks form og illustrert med mange morsomme tegninger.

Karakterene er unike og morsomme, og det vil for målgruppen være lett å kjenne seg igjen i deres vaner og væremåter.

Som sedvanlig skriver forfatteren godt. Stilen hennes er distinktiv, munter og humoristisk.

"Dustedagboka 10" er faktisk en av de beste bøkene i serien, så langt. Boken leder oss gjennom en spennende historie, der Nikki og hennes tre venner må forene kreftene for å kunne ta vare på en sjarmerende gjeng med valper.

Totalt sett er dette en svært underholdende bok, og den vil garantert være en godbit for mange fans av serien, og sikkert mange nye også.
Jeg vil så absolutt anbefale "Dustedagboka 10", kanskje spesielt til jenter i alderen 9 til 14 år.

Birken
- Historien om det seige slitet
Thor Gotaas
Sakprosa
592 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2015

Thor Gotaas (f. 1965) er folklorist, forfatter, kåsør og foredragsholder. Han har gitt ut mer enn 20 bøker, deriblant "Først i løypa" (2003), "Løping. En verdenshistorie" (2008) og "Femmila. Skisportens manndomsprøve" (2013).

"Birken" forteller den komplette historien om verdens største turrenn.

Birkebeinerrennet er et 54 kilometer langt skirenn fra Rena til Lillehammer. På folkemunne kalles rennet for Birken, et ord som faktisk oppsto blant turløpere på Oslo vest på 1970-tallet, og som siden den gang har spredt seg utover det ganske land.

Hvem deltar i Birken? Hvordan har rennet forandret seg opp gjennom årene? Hvordan ble turrennet så ekstremt populært? Disse tre spørsmålene, og mange flere blir besvart i denne gjennomillustrerte boken.

Boken er forfatterens versjon av Birkebeinerrennet, uten styring eller innblanding fra arrangøren. Han har selvsagt spurt dem til råds og fått viktig informasjon, tilgang til arkiver og bilder, men boken er et resultat av forfatterens valg av materiale og informanter.

I utgangspunktet har han stilt seg to spørsmål: Hva er egentlig Birkebeinerrennet? Hvordan har det forandret seg?

Gotass forteller om opphavet til selve rennet; den dramatiske flukten til birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka i 1206, med kongsemnet Håkon Håkonsson i armene. Han forteller også om folkekjære skilegender som Ole Ellefsæter, Ivar Formo og Erling Jevne.

Gotaas løfter også frem mange ukjente slitere, ikke bare dem som har vunnet eller plassert seg på øvre del av resultatlisten. Alle de som har kjempet seg over fjellet med bakglatte ski, magesjau, melkesyre i bein og armer og en knert på innerlomma.
Dette er nemlig et turrenn for alle nivåer.
Og som folkeminnegransker er han ekstra interessert i muntlige anekdoter og fortellinger.

Birkebeineren regnes for å være det første norske turrennet.

Omkring 1924 arrangerte fotballklubben Fremad på Lillehammer en utflukt. I flokken av sprekinger kom de to skiløperne Lars Høgvold og Andreas Olsen i prat om et mulig fjellrenn til minne om birkebeinerne i 1206. Begge mente det hadde vært noe å arrangere for å lage en linje tilbake til sagatiden.
Ideen var inspirert av Vasaloppet i Sverige, som begynte i 1922 og fikk mye omtale i norsk presse.
Høgvold slapp ikke ideen. Norge var en nyutsprunget nasjon og trengte et skirenn med nasjonale overtoner. I fjellet kunne skiløperne vise utholdenhet, tapperhet og snarrådighet, dyder nordmenn likte å tro at de hadde.

Rennet ble lagt til den tredje helgen i mars. Det var etter Holmenkollen, Hovedlandsrennet og andre store konkurranser på Østlandet. Det skulle bli en sesongavslutning, også fordi snøen lå lenge til fjells. Da kunne sesongen tøyes og gi det hele et påskepreg med glitrende sol og helst en vakker fjelltur. Ved å legge Birkebeineren så sent, fridde man til alle slags skiløpere. Rennet skulle være selve alternativet for de konkurranselystne den helgen. Det måtte legges så sent for å kiles inn i en fullpakket terminliste.

Det første Birkebeinerrennet ble arrangert i 1932, med start fra Rena 20. mars. Det ble vunnet av Trygve Beisvåg fra Fosnes i Nord-Trøndelag på tiden 4.51.40.

Birkebeinerrennet begynte i en tid da masseidrett slo igjennom i Norge. Det gjorde også begrepet fritid. Livet skulle ikke bare bestå av arbeid fra morgen til kveld. Ved å gjøre noe annet fikk mennesker påfyll som beriket hverdagen.
Da Arbeiderpartiet tok over makten med Johan Nygaardsvold som statsminister fra 1935, kom det stadig nye reformer i arbeidslivet. Ferie ble en rettighet, og friluftsliv ble mer populært. Skigåing i påsken og tanken om et solbrunt ansikt ble et ideal. Det var et motstykke til det bleke, tuberkuløse ansikt - en sykdom som fortsatt invalidiserte og drepte tusenvis av nordmenn hvert år. Friluftsliv var avkobling fra monotone, innendørs sysler på en fabrikk, et verksted eller et kontor.
Skigåing var kongeveien ut i Norges mangfoldige og kuperte natur.

I 2015 gikk Petter Eliassen fra Tverrelvdalen IL i mål på rekordtiden 2.19.28.

Birkebeinerrennet har forandret seg mye i løpet av sine 83 år. Den teknologiske utviklingen har gitt nye typer ski, staver, klær, smurning og bedre løyper. På en forunderlig måte formes langrenn av teknologiske nyvinninger og fordi alt skal gå raskere og gjøres lettere.
Også deltakerne i 1932 brøt viktige barrierer og ble av mange betraktet som rare fordi de betalte dyrt og ofret en frihelg for å gå et langt skirenn. De var pionerer. Fortidens skiløpere trente ofte i smug, hvis de rakk det, eller i mørket langs veier med månen som lykt. Renn som Birkebeineren gjorde turløperen på ski til en akseptert type.

Det var mer krevende å gå i 1932 og 1972 enn i 2015. Et turrenn på våt snø med skiftende forhold var mer seigpining på treski enn på glassfiberski, også på grunn av lengre løpstid. Treski ga mindre gratis glid, selv på flater og slake utforkjøringer, særlig på sugeføre. Det var også teknisk mer krevende i staupete, dumpete og dårligere løyper, som stilte skiløperen overfor flere utfordringer - som fortidens langrenn gjorde. I tillegg var løypa minst fem kilometer lengre i 1930-årene enn i 2015.

Gotaas har skrevet en god bok om Birkebeinerrennet. Det gjør det lett å følge med i fortellingen, til tross for at den inneholder et massivt persongalleri og strekker seg over et stort tidsrom.

Birkebeinerrennet er en norsk klassiker. Uansett hvor birkebeinerne gikk med Håkon Håkonsson i 1206, er sagaens fortelling innpodet i norsk tradisjon.
Birkebeinerrennet er selve mesterskapet for de beste turløperne og har et høythengende merke. Mange ønsker å gå rennet bare én gang, uten å tenke på maksimaltiden. De siste årene har også statusen blant eliten økt, og det har tiltrukket seg flere av de beste.

"Birken" er en velskrevet og særdeles interessant bok som bør leses av mange.

Hvem drepte Birgitte Tengs?
Bjørn Olav Jahr
Sakprosa
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2015

Bjørn Olav Jahr (f. 1969) er forfatter, journalist og forlagsredaktør.

Jahr er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, og har arbeidet som journalist i bl.a. Kapital, Dagbladet og Memo. I 2002 vant han SKUP-prisen, norsk presses pris for fremragende undersøkende journalistikk, for opprullingen av Finance Credit-saken. Høsten 2005 utga han boken "Smarte skurker - grådige gubber. Historien om Finance Credit". Høsten 2007 var Jahr redaktør for Kari Breirems "På BA-HR-bakke. En varslers historie", en bok som tok utgangspunkt i den såkalte Tore Tønne-saken. Våren 2009 utga han, gjennom Font forlag, boken "Rus og Rolex. Historien om en narkoman i hvit snipp", i samarbeid med Olaf Olsvik.

Natt til lørdag 6. mai 1995 ble Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Åstedet var en øde grusvei. Den unge jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold. Hun ble bare sytten år. Birgitte Tengs-saken skulle bli en av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker.

Snaue to år etter at hun ble drept, ble hennes ett år eldre fetter (i boken anonymisert til "Espen Espeseth") siktet for drapet. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket å ha begått.

Senere trakk han tilståelsen tilbake, og i Gulating lagmannsrett ble han strafferettslig frikjent for drapet på kusinen, men dømt til å betale hennes foreldre erstatning. Fagdommerne mente nemlig det var en sannsynlighetsovervekt for at han var drapsmannen. Dette går an fordi beviskravet ikke er like strengt i erstatningssaker som i straffesaker. Erstatningsdommen førte til at Norge vinteren 2003 ble dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for å ha krenket fetterens rettigheter. (Norge var nemlig på kollisjonskurs med Europa når det gjaldt å kreve erstatning fra frikjente i straffesaker. Praksisen stred mot alminnelige folks rettsoppfatning, og i Strasbourg hadde Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slått fast at skyld ikke skal konstateres uten straffedom.)

Forfatterens mål med boken har vært å kaste nytt lys over gåten. For hvem drepte egentlig Birgitte?

Arbeidet med boken har overbevist han om at fetteren ikke er drapsmannen. Det fantes imidlertid grunner til at politiet fattet interesse for ham, men utover det er det vanskelig å se at de gjorde særlig mye rett overfor ham. Erstatningsdommen ga politiets etterforskning et slags godkjent-stempel. Det fantes det ingen grunn til; for i sum har den vært katastrofal. Både evnen og viljen til å rette opp i egne feil har fra politiets side vært påfallende mangelfull.

Når det gjelder Birgitte Tengs, gir Jahr et fint bilde av henne. Han beskriver en livsglad, omsorgsfull og kontaktsøkende jente, som kunne føre samtaler med alle, og som var langt mer opptatt av å snakke med folk enn om folk.
Han er heller ikke grafisk i sine beskrivelser av drapet, men har en forholdsvis nøktern stil.

Jahr skriver at Birgittes foreldre ikke har ønsket å delta i dette prosjektet. At en samtale ville ha rippet opp i gamle så, er lett for han å forstå. Han beklager likevel at denne boken vil være vond for dem.

I arbeidet med boken har forfatteren hatt tilgang til et omfattende materiale: avhørsprotokoller, dagbøker, politiets møtereferater m.m. De skriftlige kildene er de viktigste, og forsøkt tolket på best mulig vis og i den konteksten de er nedtegnet. Han har anonymisert alle som ikke har en form for offentlig eller profesjonell rolle; de eneste unntakene er Birgitte Tengs og hennes foreldre.

Dessuten har Jahr i boken forsøkt å belyse politiets innsats så objektivt som mulig.

Etter mitt skjønn er "Hvem drepte Birgitte Tengs?" en særdeles viktig bok. Jeg begrunner ikke dette med at den bringer ny kunnskap til torgs, selv om den også gjør det, i hvert fall for mitt vedkommende. Men, fordi den viser at hverken politiet eller rettsvesenet fortjener vår blinde tillit.

På et høyst overbevisende vis forteller Jahr hvordan politiet, i sin iver etter å finne en morder, manipulerte fetteren inn i en tilståelse. Han skriver også om hvordan tips, og blant annet et funn av et mulig drapsvåpen fra en intern varsler i politiet, ble ignorert og fortiet. Dette hadde visstnok med flere forhold å gjøre. Det var et voldsomt press knyttet til å få saken oppklart. Fetteren hadde lenge vært i politiets søkelys, og var sånn sett en klar mistenkt. Det var også prestisje relatert til hvem, innad i politiet, som var best egnet til å knekke fetteren psykisk. Det var absolutt ingen tekniske spor som pekte mot ham, og politiet manglet dermed grunnlag for videre fengsling. En tilståelse ble med andre ord stadig viktigere. I det store og hele, kan det nærmest virke som at politiet ikke var drevet av de edleste motiver.

Jahr forteller også i detalj hvorledes en drapsetterforskning foregår, og at det faktisk ikke skal så mye til for at politiet velger å forfølge én teori fremfor en annen. I tillegg til fetteren, var det minst tre andre som politiet kunne ha gått enda nærmere etter i sømmene.

Men politiet var fast bestemt på at fetteren var morderen, og de så seg aldri tilbake. "Hvem drepte Birgitte Tengs?" får frem de mindre ærlige sidene ved denne konklusjonen, og ikke minst hvor lett de egentlig kunne ha fulgt et annet spor.
Det er svært rystende å lese hvor lett det er å ødelegge en mistenkts liv.

Fetterens umiddelbare reaksjon på siktelsen, var at politiet tok feil, og at han ikke hadde forvoldt Birgittes død. Dette kunne selvsagt ikke politiet godta. Fetteren trodde dessuten at han skulle slippe ut av varetekten i løpet av få dager. I realiteten var han allerede i ferd med å bli dømt i media. Siktelsen var nemlig førstesidestoff i landets ledende aviser, og polititjenestemenn hadde for lengst innkassert seieren.

I boken presenterer forfatteren en mulig drapsmann - en person som politiet selv hadde fattet interesse for og som hadde en kriminell fortid (i boken kalles han for "Kjell Dalstrøm"). Vedkommende var dømt for grovt seksuelt overgrep og visstnok også i stand til å utøve massiv vold. Og ifølge hans tidligere medisinske behandlere, var Dalstrøm en mann som var kapabel til å begå drap. Han ble for øvrig aldri sjekket ut av saken.
Men, som nevnt, hadde politiet bestemt seg for at det ikke kunne være noen andre enn fetteren som hadde begått ugjerningen, og hadde derfor kun for øyet at han skulle tilstå.

Bokens tittel er "Hvem drepte Birgitte Tengs?". Forfatteren gir ikke svaret på dette spørsmålet. Imidlertid er det hevet over all tvil at politiet satte feil mann i fengsel. Følgende er at den skyldige gikk fri.

Drapet har forblitt uoppklart. Det finnes tekniske bevis, og det finnes løse tråder. Det er ikke sikkert at politiet klarer å løse mordgåten. Men har de virkelig råd til fortsatt å la være å prøve?

Det er et håndtverk å skrive, og en kunst å skrive godt. Bjørn Olav Jahr er blant dem som skriver godt, og resultatet har blitt en særdeles god og engasjerende bok som er vanskelig å legge i fra seg. Når sant skal sies, brukte jeg ikke mer enn tre dager på å lese den ut.

Den siste tiden har det i media kommet frem at Kripos' nye Cold case-gruppe skal gå gjennom det uoppklarte drapet på Birgitte Tengs. Gruppa håper å finne nye spor i det som blir deres første sak. Med dagens etterforskningsmetoder og teknologi, kan det ligge nye muligheter for en oppklaring. La oss bare håpe at så blir tilfelle, ikke bare for foreldrene til Birgitte sin skyld, men også for fetteren som helt uskyldig har blitt dratt inn i en grusom sak.

Tidsreisen
- En fantasifull reise i kalenderens historie
Geir Ellingsrud og Kristin Eli Strømme
Illustrert av Odd Henning Skyllingstad
Barnebok, 9-12 år
133 sider
Omnipax
2015

Geir Ellingsrud er professor i matematikk ved Universitetet i Oslo. Sammen med kona Kristin skrev han "Ånden i blekkhuset - eller elleville reiser for telleville" (Omnipax, 2001).

Kristin Strømme er utdannet førskolelærer og jobber i Trygg trafikk. Hun har oversatt og tilrettelagt flere barnebøker om matematikk.

Odd Henning Skyllingstad er tegneserietegner, illustratør og bibliotekar. Han sto bl.a. bak "årets beste norske tegneserie" under utdelingen av Sproing-prisen i 2002.

Hva er et døgn? Hvorfor har ikke alle månedene like mange dager? Og hvorfor finnes 29. februar bare hvert fjerde år?

Det lurer Sara på. Hun er født på skuddårsdagen - og er ganske misfornøyd med det.

Tidlig om morgenen, den 28. februar, sitter det en underlig liten skapning med ballongbukser, gul silkeskjorte og snabeltøfler på nattbordet ved siden av sengen hennes. Han heter Piero og er en ånd av edel og gammel familie, med røtter tilbake til før tidenes morgen.

Han tar Sara med på en reise tilbake i tid. En utflukt i tid og rom for å utforske selve tiden, og se verden slik den var da solen var klokke og månen kalender.

Først tar han Sara med til byen Babylon, hovedstaden i Mesopotamia, 700 år før Kristus. Der får hun vite at babylonerne innrettet livet sitt etter månen.

Deretter bærer det av sted til det gamle Egypt, litt i underkant av 300 år før Kristus. Piero forteller at egypterne lenge hadde vært opptatt av kalenderen, og at de til og med hadde en kalender allerede fire tusen år før Kristus. Egypterne var dessuten først ute med å lage en solkalender, og den baserte seg på noe de kalte Nilometeret. De delte året i tre årstider: flomtid, veksttid og innhøstingstid. I mange tusen år innrettet nemlig egypterne seg etter flommen i elven Nilen, og de visste at året var omlag 365 dager.

Neste stopp på ferden er Romerriket, år 45 før Kristus, eller som romerne sa, år 709. De regnet nemlig årstallene fra Romas grunnleggelse. Romerne kalte den første dagen i hver måned for kalends, som kommer av det latinske ordet for å rope. Ordet kalender stammer fra ordet kalends. Og siden det ikke er 365 dager i året, men 365 og en kvart, innførte Romerrikets keiser Julius Cæsar skuddår.

Så drar de videre til Verdensutstillingen i Chicago i 1893, drøye 400 år etter at Columbus oppdaget Amerika. Der får Sara kjøre tekopp-karusell som skal illustrere at jorden roterer rundt sin egen akse.

Til slutt avlegger de to Nordpolen en visitt, hvor solen bare står opp én gang i året, før den går ned igjen etter et halvt år. Fordi jordaksen står skrått, blir området ved Nordpolen liggende på solsiden hele døgnet om sommeren og på skyggesiden om vinteren. På Sydpolen er det omvendt.

Gjennom denne reisen får Sara et innblikk i hvordan menneskene til alle tider har studert stjerner og planeter for å måle tid, hvordan vi har definert døgn, uker, måneder og år og hvordan forskjellige kalendere har utviklet seg. Og hvorfor skuddårsdagen hennes trengs for å få det hele til å gå opp!

"Tidsreisen" er en spennende barnebok - og en bok som barn og voksne kan lære mye av!

Historien er skildret på en lett og munter måte, mens faktadelen gir spennende informasjon om kalenderen. Leserne får vite mer om kalenderen vi bruker, og hvordan menneskene gjennom lang, lang tid har kommet frem til stadig bedre og mer nøyaktige måter å måle tiden på.

Boken er også velegnet til høytlesning, eller som de litt større barna kan lese selv.
Det flytende språket og de flotte illustrasjonene hjelper lesingen på vei. Her brukes skjønnlitterære virkemidler for å formidle problemstillinger og forklaringer som er læringsmål for fjerde klasse, men slett ikke enkle å forstå. I andre del utdypes dette i en ren fagtekst.

I den andre delen av boken kan man lese mer om det Piero har vist Sara mens de var på tidsreise. Dette stoffet egner seg godt til bruk i en pedagogisk sammenheng.
Helt bakerst finner man en liste med forklaringer på ord og uttrykk som kan være litt vanskelige.

Sammen har Geir Ellingsrud og Kristin Eli Strømme laget en underholdende og lærerik barnebok. "Tidsreisen" er en liten perle av en bok, som kanskje egner seg best for barn i alderen 9-12 år.

Leon
Mons Kallentoft & Markus Lutteman
Krim
396 sider
Oversetter: Kurt Hanssen
Kagge Forlag
2016

Mons Kallentoft har med sine krimromaner om Malin Fors blitt hyllet av både lesere og kritikere, og bøkene er oversatt til 30 språk og solgt over 2,5 millioner eksemplarer på verdensbasis. Mons er født i 1968, oppvokst utenfor Linköping i Sverige og bor i dag på Mallorca.

Markus Lutteman er journalist og forfatter, blant annet av den bestselgende biografien om høydehopperen Patrik Sjöberg, "Det du inte såg", og biografien om gründer, skateboardkonge og moteskaper Per Holknekt. Til sammen har hans bøker solgt over 500 000 eksemplarer. Markus er født i 1972 og bor i Örebro, Sverige.

"Leon" er den andre frittstående boken i den kritikerroste Herkules-serien, skrevet av forfatterparet Mons Kallentoft og Markus Lutteman. Over hele serien trer et voldsomt skjebnedrama frem, der den komplekse antihelten Zack, akkurat som en moderne Herkules, slites mellom to ulike verdener.

Et barn forsvinner sporløst fra et flyktningmottak, men ingen savner ham, før han blir funnet død høyt oppe i en skorstein. Kort tid etter mottar politiet en video som viser hvordan gutten døde:
Fanget i et bur, for deretter å bli jaget og drept av en mann kledd i et løvekostyme.

Snart forsvinner enda en gutt. Politiet mottar en ny video, som denne gangen er en live-sending hvor gutten sitter fanget i et bur. En klokke i bildet tikker ubønnhørlig ned mot tidspunktet da løven vil drepe sitt byttedyr.

Når kriminalinspektøren ved Stockholmspolitiet, Zack Herry ser den direktesendte filmen, forstår han umiddelbart hva slags forferdelig skjebne denne gutten er tiltenkt om de ikke finner ham i tide.

Det er snakk om en brutal barnemorder, og det blir et kappløp mot tiden for å finne den skyldige.

Samtidig holder Zack på å tape sin egen kamp mot narkotikamisbruket sitt, og båndet til hans venn og nære kollega Deniz revner. I et kaldt og mørkt Stockholm følger et ubarmhjertig spill, et spill der Zack aldri har vært nærmere døden enn nå.

"Leon" er en spennende bok, der tempoet er høyt, plottet handlingsmettet og karakterene fengslende på både godt og vondt.

Boken legger ut i et høyt tempo, med korte setninger og kapitler, noe som bidrar med å gi handlingsforløpet et driv jeg sjelden har opplevd maken til. Og det spares heller ikke på actionscenene. Det er full fart fremover, der den ene scenen nærmest avløser den andre.

Dette er historien om en fryktelig forbrytelse, akkurat som i den første boken, men denne gangen er volden og detaljene mer nedtonet.

Hovedpersonen Zack Herry, er ikke som alle andre. Han har gjort en rask karriere i politiet, og avansert til tross for sin unge alder. Nå er han kriminalinspektør ved Stockholmspolitiet. Men han har alvorlige problemer. Han er narkotikamisbruker og hans kontaktnett innbefatter kriminelle elementer.
Og i "Leon" må han bl.a. hanskes med mafialignende organisasjoner. Han ender til og med opp i et parti russisk rulett.

Miljøbeskrivelsene er dystre og viser de mørke sidene av Stockholm (og Sverige), hvor været er alltid er dårlig, bygningene falleferdige, og lokalitetene kalde og nakne.

Når det gjelder persongalleriet er det likedan; det er et indre mørke hos flertallet som gjør det nesten umulig å sympatisere med noen av dem.

Det litterære og selve settingen fungerer derimot perfekt, og de korte kapitlene med skiftende fokus på de involverte, det intrikate og gripende plottet, de engasjerte personskildringene og dialogene er forseggjorte.

Spesielt fungerer hovedpersonen Zack Herry godt. Han har gjort en kometkarriere i politiet, men hva ingen vet er at han er plaget av minner fra en komplisert barndom i et hjem med en syk far og en myrdet mor. Drapet på moren har aldri blitt løst, og Zack har lovet å finne den skyldige. For å unnslippe sine indre demoner, oppsøker han klubbmiljøet etter arbeidstid. Dessuten har han blitt sterkt avhengig av kokain og andre rusmidler.

I denne boken har vi med de to forfatterne, Mons Kallentoft og Markus Lutteman, å gjøre. Det merkes knapt at de er to, alt virker nemlig å være så enhetlig og sammenhengende.
Dette er for øvrig en mer stram bok enn "Zack". Alt det unødvendige er luket bort, og alt er med på å drive handlingen fremover.

"Leon" er en åndeløst spennende bok, og jeg innrømmer gjerne at det var problematisk å legge den bort før den var ferdiglest.
Anbefales!

Min anmeldelse av seriens første bok, "Zack":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/01/zack-av-mons-kallentoft-markus-lutteman.html

New York - forviklinger
Emma Chase
Roman
240 sider
Oversatt av Embla Skjong Bjørnerem
Bastion Forlag
2015

Emma Chase fikk sin litterære debut med boken "New York - bekjennelser" som har ligget på New York Times og USA Todays bestselgerlister.

I Norge gikk boken rett inn på bestselgerlisten etter kun én uke i salg. Det samme gjorde oppfølgeren, "New York - hemmeligheter". "New York - forviklinger" er tredje bok i serien.

Emma Chase er bosatt i New Jersey i USA med mann og barn.

I "New York - forviklinger" har den attraktive investeringsmegleren (ved et av de mest respekterte og velrenommerte firmaene i New York) Matthew Fisher alltid visst at han en dag ønsker seg et like stabilt og kjærlig forhold som hans foreldre har. Et som er langvarig, lidenskapelig, og hvor han er villig til å gjøre alt for at sin utkårede kvinne er lykkelig.

I mellomtiden lever han som ungkar i verdens beste by, New York. Han har hatt noen utskeielser på byen sammen med bestekameraten Drew Evans, men Matthew har tidligere brent seg på romantiske forhold, og har derfor bestemt seg for å ligge lavt inntil han møter den rette kvinnen.

Når Matthew blir introdusert for den nydelige Delores "Dee Dee" Warren, er han ganske så sikker på at han møtt sin make. Ikke bare er Dee en umåtelig flott kvinne, hun er også ekstremt smart, og kan lett holde en samtale gående.

Men hun er en hard nøtt å knekke.

Etter en vidunderlig natt sammen, er Matthew fast bestemt på å bevise for Dee at han er til å stole på og at det de kan få sammen, vil være noe helt spesielt.

Han har nemlig falt pladask, men har hun gjort det samme?

"New York - forviklinger" kan fint leses frittstående, men er likevel den tredje boken i New York-serien.

Denne gangen fortelles historien fra Matthew Fishers perspektiv, og han snakker direkte til leseren.

Selv om vi har møtt Matthew Fisher tidligere, har vi ikke blitt ordentlig kjent med ham. Vi visste fra før av at han var Drews bestekamerat, og at han virket å være en hyggelig fyr. Nå kommer vi virkelig inn under huden på ham.

Emma Chase skuffer aldri, og få har en like morsom penn som henne.

Og denne boken er minst like morsom som de to foregående bøkene i serien. Det var ikke et eneste kjedelig øyeblikk i "New York-forviklinger", og jeg lo nærmest fra begynnelse til slutt.

Historien hadde dessuten noen uventede vendinger, som også var med på å gjøre boken svært så leseverdig.

For øvrig var karakterene troverdige og sympatiske.

"New York-forviklinger" innehar alle de ingrediensene som jeg liker med en romantisk komedie:
Den er underholdende, søt, og munter.

Hvis du allerede er fan av New York-serien, må du definitivt lese denne.

Mine anmeldelser av seriens to første bøker, "New York - bekjennelser" og "New York - hemmeligheter":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2014/05/new-york-bekjennelser-av-emma-chase.html
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/02/new-york-hemmeligheter-av-emma-chase.html

Badboy
Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes
Sakprosa
287 sider
Kagge Forlag
2015

Jørn Lier Horst (f. 1970) er en av Norges fremste krimforfattere. Spenningsserien om politimannen William Wisting er blant Norges mestselgende, og bøkene er under utgivelse på flere språk. I 2011 fikk Horst bokhandlerprisen for romanen "Vinterstengt". Året etter mottok han Vestfold fylkes Litteraturpris, samt Rivertonprisen og prisen for beste skandinaviske krim, Glassnøkkelen. Forfatteren skriver dessuten en spenningsserie for ungdom, Clue-serien, også den med oversettelser til flere språk. Jørn Lier Horst har tidligere jobbet som etterforsskningsleder i Larvik. Han sluttet i politiet i 2013.

Trond Einar Frednes (f. 1978) er oppvokst i Sandefjord og omegn. I mange år ble han ansett som en av landets mest fryktede torpedoer. Frednes var også en av syv som ble dømt for drapet på Zia Anwar i mars 2003, en drapssak som etterforskeren Jørn Lier Horst selv var involvert i. Frednes fikk ti års ubetinget fengsel for drapet. Han er også dømt for flere andre kriminelle handlinger, blant annet grov narkotikakriminalitet og våpentrusler mot politiet. I dag er Trond

Einar Frednes involvert i et kriminalitetsforebyggende prosjekt for barn og unge med tittelen Badboy. Det arbeides også med en teaterforestilling bygget på Trond Einars livshistorie.

"Badboy" handler om Trond Einar Frednes, i politikretser tidligere regnet som en av Norges farligste personer, men som nå har lagt livet som kriminell bak seg. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 1990-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år - på hver sin side av loven.

Frednes kontaktet Horst i 2014. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie - ærlig og usminket. Resultatet er "Badboy"; en rystende fortelling fra en rå og brutal virkelighet som langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser.

Bokens struktur er bygget opp rundt Horsts fem møter med Frednes i Skien fengsel.

Allerede da Horst fikk sommerjobb ved Larvik politistasjon i 1994, la han merke til navnet Trond Einar Frednes. Det dukket stadig opp i vaktjournaler og rapporter. De første anmerkningene dreide seg om butikktyverier, ulovlig mopedkjøring og skadeverk. Da Horst kom tilbake året etter, var sakene blitt mer alvorlige: hytteinnbrudd, båttyverier og enkelte voldssaker. Frednes hadde blant annet skutt en kamerat med luftgevær.
Lensmannsbetjenten som hadde hatt Frednes inne på kontoret den gang, fortalte at han hadde sittet og ledd under hele avhøret. Hun mente at den tøffe femtenåringen var en de kom til å få problemer med fremover. Hun fikk rett. Det begynte å komme inn tips om grovere tyverier, narkotikasalg, våpentrusler. Navnet Trond Einar Frednes sto med fete, røde bokstaver når det ble søkt frem i etterretningsregistrene. Bevæpnet. Farlig.
Etter tyve år, har han tilbrakt mer enn halvparten av dem i fengsel.

Frednes hevder å ha sett og gjort det meste. Men han unner ingen å se, oppleve eller gjøre noen av de tingene han har gjort. All elendighet, skrik og fortvilelse. Blod, tårer og redsel. Han har gjort mye forferdelig. Han har stukket, skutt, slått og drept.

Han forteller om kyniske miljøer hvor alt handler om penger, makt og selvjustis. Hvor egne spilleregler blir tatt i bruk. Man skulle ikke tro at et lite land som Norge kunne være en arena for slikt, men der det er penger, er det alltid noen som vil ha mer enn andre. Miljøene er forskjellige, men én ting har de felles: Pengene styrer det meste, selv om måten å tjene dem på er forskjellig. Det finnes nesten ingen grenser for metoder og stunts som blir brukt for å tjene pengene. Narkotikakriminalitet, smugling, ran, frihetsberøvelse, våpenhandel, brekk, gambling, svindel, hvitvasking, prostitusjons- og torpedovirksomhet. Det siste var hovedsakelig Frednes sin jobb.

Mange forbinder en torpedo med en pengeinnkrever. Men Frednes påpeker at det er så mye mer enn akkurat det. Det holder ikke lenger, som på 80- og 90-tallet, å se stor og sterk ut. Man må ha gode ferdigheter på nesten alle områder. Frednes medgir at en torpedo faktisk er mer lik soldater i en spesialkommando enn forvokste dørvakter.
Og en torpedos jobb varierer. Det handler om narkobaroner som vil ha livvakt, narkogjeld som skal innkreves, hvitsnippkriminelle som har lånt eller lånt ut penger, eller de som ganske enkelt bare vil rydde noen av veien eller gi noen en lærepenge, eller få utført et hevnoppdrag.

Fednes forteller også om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul.

I sin jobb i politiet har Horst vært tett på flere forbrytere. Drapsmenn, voldtektsmenn og ranere. Han har tilbragt timevis sammen med dem. Vært nær sagt helt inne i hodet på dem.
Men møtet med Frednes i fengselet var annerledes. Det var fylt med en form for anger han ikke hadde vært vitne til før. Som om Frednes hadde vært så langt nede som det var mulig for et menneske å komme. Nede i det dypeste mørket.

Frednes hadde en vanskelig barndom. Han hadde en Voldelig far og et Komplisert forhold til moren. Han hadde også tilpasningsproblemer og store konsentrasjonsvansker, dårlig impulskontroll, var redd og usikker. I dag hadde han nok fått diagnosen ADHD, og dermed (forhåpentlig) bedre oppfølging av både skole og helsevesen.

Fengslene er fulle av unge menn som gjennom oppveksten har fått grunnleggende behov truet, dårlig dekket eller ikke dekket. Fosømmelsen har gjort dem hensynsløse. Slik som med Trond Einar Frednes. Hans historie er enda en bekreftelse på at omsorgssvikt skaper skadeskutte mennesker, og at oppvekst i mer eller mindre dysfunksjonelle familier krever overlevelsesevner som senere baner vei for kriminalitet. Historien hans forteller noe om hva som former oss som individer. Gis barn en god start på livet, minsker det sjansen for kriminalitet, vold og sadisme.

Frednes har brukt noen permisjoner til å besøke videregående skoler for å fortelle om konsekvensene av rus og kriminalitet. Skolebesøket er en del av noe som heter Badboy-prosjektet. Det er det som er fremtiden hans. Det han skal bruke tiden på når han slipper ut. Før var han den som begikk kriminalitet. Nå vil han hindre at andre skal begå de samme feilene.

"Badboy" tar sine lesere med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer.
Og på sitt beste gir den et svært godt innblikk i mennesket Trond Einar Furnes og det livet han har levd.

Historien er tankevekkende, og det er interessant å lese om hvorledes vonde hendelser på forunderlig vis kan føre til vekst og nye muligheter, til noe som oppleves godt og gir mening.

"Badboy" er en slående bok. Språket er direkte og deskriptivt, og en del av det som blir servert er direkte grusomt å lese om. Vi blir dessuten litt bedre kjent med forfatter Jørn Lier Horst, hans oppvekst og tidligere virke som politietterforsker. Noen få svakheter er det likevel, bl.a. skorter det litt innimellom på engasjementet, men de svake sidene er ikke skjemmende nok til å frata boken dens lesverdighet.

Anbefales!

Putin. Den ensomme tsaren
Mikal Hem
Sakprosa
216 sider
Pax Forlag
2015

Mikal Hem er journalist og forfatter. Han har tidligere utgitt boken "Kanskje jeg kan bli diktator. En håndbok" (2011), som er solgt til en lang rekke land.

Da Vladimir Putin kom til makten for 15 år siden fremsto han som en frihetselskende politiker. En som talte varmt for demokratiet. Men han har endret seg, og på et eller annet tidspunkt begynte Putin å gravitere mot nasjonale- og nasjonalistiske holdninger.

Under Putin har Russland gått fra å være en svekket stat etter Sovjetunionens kollaps til å bli en nasjon som hevder seg på den internasjonale arena. For å forstå hva Russland ønsker, og hva landet er i stand til, må vi forstå Putin og kjenne hans ambisjoner.

Å skulle forklare Putin er ikke en triviell oppgave.
For hvem er han egentlig? Hvordan og hvorfor kom han til makten? Hvordan har Russland utviklet seg med Putin som leder? Hva ledet frem til krisen i Ukraina, og hvordan har den spente situasjonen mellom Russland og Vesten oppstått?
Disse, blant mange andre, er spørsmål som Hem i boken forsøker å gi svar på, og han er skarp i sin analyse av Putin og hans utvikling som statsleder.

Hem forteller om Putins oppvekst og bakgrunn fra KGB, hans politiske karriere i KGB, hans svært så raske vei til makten i Kreml og hans tid som Russlands øverste leder. Hem beskriver også politikken hans og hans politiske virkemidler.
På bakgrunn av dette har han forsøkt å forklare hva som driver Putin til å ta politiske beslutninger, og hvordan disse har bidratt til å skape dagens spente situasjon mellom Russland og Vesten.

For mange russere var "tapet" i den kalde krigen et ydmykende tegn på Russlands svakhet. Territorier som hadde vært russiske i århundrer, var plutselig ikke lenger en del av landet, og millioner av etniske russere befant seg utenfor landets grenser.

Mens den sovjetiske verden gikk i oppløsning, og den grå, kommunistiske tryggheten brått ble erstattet av en kaotisk, voldelig og brutal kapitalisme, fant Putin veien inn i politikken.

Putin var mannen som skulle rette opp alt som hadde gått galt og gjenreise Russlands storhet.

Bokens omslag viser en tsarlignende Putin som selvbevisst beveger seg på en rød løper, med applauderende mennesker rundt seg. Det svarer godt til det bildet, Hem tegner av ham. Han viser hva som gjemmer seg bak den uutgrunnelige fasaden, og hvilke virkemidler Putin bruker for å nå sine mål.

Svært lite informasjon om Putin er tilgjengelig, det gjelder om både hans oppvekst, hans tidlige karriere og hans privatliv (Putin har alltid holdt familielivet skjult, i så stor grad at ingen engang vet med sikkerhet hvor døtrene hans befinner seg).
Som KGB-agent var det en del av jobben hans å holde seg usynlig. Dette var en egenskap han tok med seg da den kalde krigen tok slutt og Putin startet sin politiske karriere. Da Jeltsin utnevnte ham til statsminister sommeren 1999, var det få russere som ante hvem han var. Men han var ung, energisk, ambisiøs og edruelig, med andre ord Jeltsins rake motsetning.

PR-folkene i Kreml har i ettertid jobbet hardt for å skape et glansbilde av Putin: Han har gjenreist Russland som stormakt. Han har gjeninnført stabiliteten etter de kaotiske forholdene i Russland i 1990-årene. Han vil gjenreise det russiske imperiet. Han er uhyre populær og elsket av russerne.
Kritikerne hans tegner derimot et annet bilde: Putin sitter på toppen i et korrupt mafianettverk. Han er en brutal diktator som driver valgfusk og sensur av mediene for å holde seg ved makten. Han har startet en ny kald krig mellom Russland og Vesten, og en varm krig i Ukraina.
Hem hevder at ingenting av dette nødvendigvis er feil.

Videre forteller forfatteren at krigen i Tsjetsjenia var en definerende hendelse for Putin etter at han tiltrådte som president. Den sementerte nemlig Putins popularitet. Etter en serie terrorbomber, som tok livet av flere hundre mennesker, fremstod han som russernes beskytter mot fiendtlige tsjetsjenere. Og i bytte mot trygghet, godtok befolkningen strengere sensur av mediene, innskrenket ytringsfrihet og demokratiske begrensninger.

Det er nesten umulig å skrive om Putin uten å nevne putinismen. Men Hem skriver at putinismen som ideologi er lite mer enn pragmatisk nasjonalisme, og at det derfor er mer nyttig å forsøke å forstå putinismen ut fra Putins handlinger enn å tolke ham ideologisk.

Et av trekkene ved Putins styre er hvordan han selv og en liten gruppe allierte har tatt kontroll over store deler av den russiske økonomien. Helt fra starten av sin politiske karriere i begynnelsen av 1990-årene, har Putin vært involvert i korrupsjonsskandaler. Etter hvert som han har steget i gradene, har Putin plassert sine egne, lojale venner og ekskollegaer i sentrale politiske og økonomiske posisjoner. Et annet rekk er hvordan folk med bakgrunn fra etterretning og sikkerhetstjenestene, folk som russerne kaller siloviki, har fylt opp administrasjonen. Betegnelsen er avledet av "sila", det russiske ordet for makt.

Under Putin har dessuten de personlige økonomiske interessene til makteliten smeltet sammen med den statlige økonomien. Dette hadde begynt allerede før Putin kom til makten, men siden har systemet i stor grad blitt en integrert del av Kremls maktutøvelse.
Russlands oligarker får lov til å drive forretninger, så lenge de forholder seg lojalt til myndighetene. Hvis noen forsøker å gjøre motstand, risikerer de å miste alt.

Ifølge forfatteren har Putin utviklet en hybrid mellom planøkonomi og markedsliberalisme.

Politisk har Putin utviklet en annen form for hybrid, en blanding av frihet og diktatur. Russerne har personlig frihet - og på grunn av den økonomiske veksten en økonomisk frihet som de sjelden har hatt tidligere i historien. Samtidig er det en frihet med klare begrensninger. Det politiske systemet blir manipulert slik at opposisjonspartier ikke har noen reell mulighet til å komme til makten. Kritikere av regimet risikerer å bli fengslet eller drept.

I tillegg er de viktigste mediene under Kremls kontroll, men Putin tillater en viss pressefrihet. Den velutdannede middelklassen i de store byene har sine aviser og magasiner, der de kan lese kritikk av regimet. TV-mediene, som er hovedkilden til nyheter for det store flertallet av russere, er derimot statlig styrt. Graden av kontroll har økt jevnt under Putins styre, men etter at krigen i Ukraina begynte i 2014, blir mediene i stor grad brukt som rene propagandaredskaper.

I løpet av Putins tid som president og statsminister har Russland vært gjennom store endringer. I begynnelsen var mange av endringene til det bedre. Men samtidig ble Russland mer autoritært og mer korrupt.

Siden vinteren 2014 har det dessuten oppstått en ny situasjon, som har forandret Russlands forhold til Vesten radikalt. Og Putin selv, som landets ubestridte leder, har personlig hatt stor betydning for hvordan forholdet har utviklet seg. Endringene vil ha politiske og sosiale konsekvenser i Russland. De vil også ha konsekvenser for Putin selv.

Annekteringen av Krim sendte Putins popularitet til himmels. Siden har meningsmålinger vist at over 85 prosent av befolkningen støtter ham. Gjeninnlemmelsen av Krim i Russland ble nemlig oppfattet som at en historisk urett ble rettet opp. For øvrig sørger Kremls propaganda for at krigen i Ukraina blir fremstilt som en kamp mot en aggressiv vestlig fiende. Krig virker alltid samlende på befolkningen. Men når populariteten kan vokse hurtig, kan den også falle raskt.

Som Russlands leder, er Putin blitt beskrevet som russernes redningsmann, alliert med Vesten i kampen mot terror, gjenreiser av Russlands nasjonale stolthet, aggressiv krigshisser og korrupt diktator. Uansett hva man måtte mene, er Putin en av de sentrale politiske aktørene på begynnelsen av 2000-tallet. Makten og rikdommen han har skaffet seg, overgår antakelig alt han kunne drømme om som en fattiggutt blant riunene i etterkrigstidens Leningrad.

"Putin. Den ensomme tsaren" er en solid og innsiktsfull analyse av Vladimir Putins liv og virke som statsleder. Den gir også en meget god innføring i den russiske verden, det vil si ideer og det verdensbilde, som er styrende for Putin og den elite han omgir seg med.

Hem har gått gjennom de viktigste deler av Putins liv, og forsøkt å trenge bak mytene som Putin har skapt rundt seg selv. Boken viser at Putin ikke har levd opp til disse.

Black Rabbit Hall
Eve Chase
Roman
400 sider
Oversatt fra engelsk av Hege Mehren
Gyldendal
2016

Eve Chase bor i Oxford med mann og tre barn. "Black Rabbit Hall" er hennes debutroman. Den er solgt til oversettelse i 13 land.

Det er ikke ofte man kommer over en debutroman som både er godt skrevet og har en overbevisende, nærmest magisk historie. "Black Rabbit Hall" hører definitivt til denne sjeldenheten.

Når det forlovede paret, Jon og Lorna, bestemmer seg for å avholde bryllupet sitt i det gamle herskapshuset Pencraw Hall (også kalt Black Rabbit Hall), begynner merkelige ting å skje. Ingen av dem kjenner til husets- eller familien Altons historie, selv om Lorna har besøkt det gamle godset ved kysten av Cornwall, under en ferietur da hun var barn. Men av uforklarlige årsaker, vekker stedet noe dypt inni Lorna, og bringer tilbake minner om hennes avdøde mor.

Når Lorna finner en urovekkende melding som er risset inn et gammelt eiketre på eiendommen, begynner hun å innse at Black Rabbit Halls hemmelige historie er like mørk og flokete som de omkringliggende skogene.

I tilbakeblikk blir vi også kjent med Alton familien, som en gang bodde i Black Rabbit Hall. Den bestod av en vill, rødhåret amerikansk dame, hennes mann og de fire barna deres; tvillingene Amber og Toby, Barney og Kitty. Black Rabbit Hall synes å være det perfekte tilholdsstedet for denne fargerike gjengen, inntil en tragisk ulykke forandrer alt.

Etter morens død, blir Toby kjølig og fjern. Han blir desto mer urolig når faren begynner å treffe sin gamle flamme, Caroline. Amber derimot, føler seg revet mellom lojaliteteten overfor tvillingbroren og sin interesse for Carolines sønn, Lucien.

Det tar ikke lang tid før barna til den tidligere fru Alton kommer på kollisjonskurs med den nye fru Alton, særlig siden hun insisterer på å endre alt i Black Rabbit Hall. I tillegg forakter hun familietradisjonene, som hun til gangs forsøker å torpedere. Til og med det flotte maleriet av den tidligere fru Alton, henger hun ned.

Og tre tiår senere tilbyr hun det nedslitte herskapshuset til Lorna, som bryllups lokalitet. Men hvorfor?

Den som er glad i romaner om familiehemmeligheter, med uforglemmelige karakterer og store engelske eiendommer, vil garantert falle for "Black Rabbit Hall".

Boken forteller nemlig en vakkert skrevet historie om kjærlighet og tap, sentrert rundt en gammel gotisk eiendom og familien som bodde der. Denne blir fortalt fra to ulike perspektiver. Det ene tilhører Amber Alton, og tar oss med til slutten av sekstitallet da hun vokste opp og tilbrakte somrene på familiens eiendom, Black Rabbit Hall. Det andre tilhører Lorna, som i nåtid, på uforklarlig vis er tiltrukket av godset hun vagt husker fra barndommen.

Historien bringes til liv gjennom Eve Chase sin bemerkelsesverdige beskrivende skrivestil.
Hun er også ypperlig på karakterskildringene.
Jeg lot meg imponere over hvor skremmende ekte de ulike karakterene føltes.

Denne oppsiktsvekkende debutromanen kan faktisk minne litt om Kate Mortons romaner.
Og det er en fantastisk bok, som ikke bare har sterk karakterisering og en mesterlig historie å by på, men også en emosjonell dybde. Den unge fortelleren (Amber) er for øvrig godt beskrevet. Det samme vedrører hennes veslevoksenhet og tre søsken. Dessuten beveger historien seg, på et elegant vis, mellom fortid og nåtid, samtidig med at den evner å holde et fast grep om leseren.

Ved å folde seg kløktig inn i det mystiske Cornwall landskapet der historien finner sted, og på samme tid være i stand til å få meg på gråten, til å le og (til og med) skjelve, er "Black Rabbit Hall" en av de fineste bøkene jeg har lest de senere år.

Jeg kommer garantert til å lese denne enestående debutromanen enda en gang, og ser frem til å høre mer fra Eve Chase.

"Black Rabbit Hall" er en flott bok som ikke fortjener noe annet enn de aller beste skussmål.

Svin
Carl-Johan Vallgren
Krim
384 sider
Oversatt fra svensk av Bjørn Alex Herrman
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Carl-Johan Vallgren er født i Linköping, Sverige, i 1964. Han debuterte som forfatter i 1987 med romanen "Nomaderna". Siden har han utgitt novellesamlinger, romaner og en reiseguide om sin andre hjemby, Berlin. I 2002 ble han tildelt Augustprisen for romanen "Den vidunderlige kjærlighetens historie". Boken ble en internasjonal suksess og er oversatt til 25 språk.
"Skyggegutten" (2014) er hans kritikerroste krimdebut, den første boken i en serie om hovedpersonen Danny Katz. Boken er til nå solgt til 15 land. I tillegg til forfattervirksomheten er Vallgren også plateartist.

"Svin" er den andre boken om Danny Katz og en frittstående fortsettelse av den kritikerroste "Skyggegutten" (2014).

Danny Katz er tilbake! Igjen får vi stifte bekjentskap med antihelten og den mørke siden av tilværelsen, som er livet hans.

Trioen Jorma Hedlund, Eva Westin og Danny Katz, var uatskillelige da de vokste opp på det samme ungdomshjemmet. Men selv nå i voksen alder, vil deres veier krysses, og det kan nærmest virke som at de er hverandres skytsengler.

Jorma planlegger et kupp mot en verditransport, men noe går fryktelig galt og han blir i stedet vitne til at en politimann brutalt (og umotivert) tar livet av hans medskyldige, Zoran. Siden Jorma er det eneste vitnet, og av naturlige årsaker ikke ønsker å melde seg for politiet, avskrives drapet som selvforsvar.

Danny Katz forsøker å holde seg på den smale sti og ikke minst borte fra narkotika, selv om suget etter heroin river og sliter i ham.

Da hans venn Ramón blir funnet død av en overdose, får Katz en vemmelig følelse av at det er noe som ikke stemmer, og han setter i gang med å undersøke hvor det kan ha blitt av Ramóns kjæreste, Jenny. Dette fører ham til et miljø fullt av vold, sex og narkotika.

Samtidig holder Eva, som er aktor, på å kartlegge en svært vanskelig sak. Dessuten har hun innledet et forhold til sjefen sin. Men at hun snart vil bli involvert i både Katz' og Jormas anliggender, har hun foreløpig ingen anelse om...

"Svin" er en mørk, solid og meget velskrevet bok.

Carl-Johan Vallgren har skrevet en hardkokt thriller som vil få leserne til å bite negler. For å skrive, det kan Vallgren, og han har klart å skape et mørkt, atmosfærisk univers. Boken er full av svært detaljerte beskrivelser av både enkelt personer, men også miljøer.

Det er nemlig ingen munter tilværelse Vallgren presenterer i "Svin". Dette innebærer en brutal verden som de færreste av oss noensinne vil komme i kontakt med: Narkotikalangere, politikorrupsjon, rumenske tiggere som kommer i vanskeligheter, prostituerte, kriminelle gutter som er vokst opp i forstedene, voldspornografi, rasister, ran, organisert kriminalitet forankret i det tidligere Jugoslavia, barnemishandling, menneskehandel, og overklassemenn som er engasjert i ekstremt voldelige seksuelle overgrep mot kvinner.

Tempoet er høyt, og det er hele tiden spennende.

Det er mange tråder, og flere karakterer å holde styr på.

Som leser blir man dratt inn i handlingen fra første side. Og man føler seg nærmest tvunget til å hele tiden lese videre for å finne ut hva som vil hende med de ulike karakterene.

Hovedpersonene i boken er komplekse. Katz, ungdomskjæresten Eva Westin og vennen Jorma bærer på en fortid som er med på å forme deres karakterer. De fremstilles ikke bare som helter, men som mennesker på godt og ondt. Og de er alle troverdige.

Noe jeg fant svært så interessant, var Danny Katz sine jødiske røtter og de delene av boken som omhandlet disse. Danny lever nemlig mellom to ulike kulturer. Har har aldri hatt noen sterke bånd til den jødiske troen, men med alderen har han blitt mer opptatt av sin opprinnelse og sine røtter.

Vallgren er utvilsomt en dyktig forfatter. Han er forsiktig med ordbruken, men de ordene han benytter seg av, er med på å gi språket en optimal effekt.

Boken er tidvis svært så hard, og Vallgren sparer ikke på volden. Dette er noir av aller mørkeste valør. Men det passer forsåvidt utmerket til Katz, som kan karakteriseres som en hardhaus.

"Svin" ender med en cliffhanger som får meg til å lengte etter neste bok i serien. Jeg er spent på hvordan det til slutt vil gå med Danny Katz.

Hvis du ønsker å lese en pageturner som vil holde deg våken ut i de sene nattetimer, er dette boken du bør velge.

Hemmeligheten
- Slik lever du godt - lenge
Dr. Wasim Zahid
Sakprosa
216 sider
Kagge Forlag
2016

Wasim Zahid jobber som lege under spesialisering i indremedisin og kardiologi, og er en engasjert samfunnsdebattant og blogger. Ikke minst er han aktiv på Twitter, der han blant annet arrangerer «mediquiz» som presenterer medisinske problemstillinger for et allment publikum. Hans første bok, "På liv og død", utkom i 2013.

"Hemmeligheten" er enda en innsiktsfull, velresearchet og høyst inspirerende bok av Wasim Zahid. Denne gangen retter han fokus mot svært viktig tematikk, mange av oss sannsynligvis kunne trenge en introduksjon til: Hva du skal spise, hvordan du skal trene og hvilken livsstil som fører til et godt liv.

Som lege vet Wasim Zahid hva som gjør nordmenn friske og fornøyde, og hva som gjør pasienter syke, og i denne boken gir han gode råd om hvordan vi bør leve. Zahid har selv lagt om livsstilen og gått ned 25 kilo. Han vet, med andre ord, hva som skal til.

I "Hemmeligheten" tar Zahid utgangspunkt i medisinsk forskning, men bruker, som nevnt, også sine egne erfaringer. Han byr på konkrete råd som er enkle og effektive å følge.

Denne boken er ment for de som ønsker å leve et langt og godt liv, og den er en praktisk bruksanvisning i hvilke valg du må ta for å holde deg frisk og være aktiv og vital helt til slutten.

Et sted mellom ekstremt helsehysteri i den ene enden og en selvdestruktiv livsstil i den andre, ligger de fornuftige valgene, balansen i livet. Dette er tilgjengelig for alle, men ikke så enkelt å få øye på som alle kvikk-fiks-rådene. Det er denne balansen du må finne for å leve et langt liv, fylt med glede, gode opplevelser og tilfredshet.

Helse handler nemlig om så mye mer enn kosthold og trening. Alt det andre vi fyller hverdagen med. Det sosiale livet vårt, hobbyer og interesser, det som gir livet en mening. Disse tingene påvirker helsen vår. Mye sterkere enn vi kanskje tror. Trening og sunn mat gir liten gevinst hvis man mangler gode venner eller et engasjement som gir grunn til å stå opp morgenen. Disse faktorene ser Zahid nærmere på.

Rådene han gir har vitenskapelig støtte. Zahid har hovedsakelig forholdt seg til større oversiktsartikler og metaanalyser. Slike artikler er skrevet av eksperter på de ulike områdene og oppsummerer det meste av den tilgjengelige informasjonen på feltet. Dette gir en sikrere og mer robust kunnskap. Der slike artikler ikke har vært tilgjengelige, har han benyttet enkeltstudier av god kvalitet, publisert i anerkjente tidsskrifter. Han har også søkt informasjon i internasjonale retningslinjer utarbeidet av faglige autoriteter som Verdens helseorganisasjon, den amerikanske kreftforeningen, samt den europeiske og amerikanske hjerteforeningen.

Zahids mål er å formidle forskningen enkelt og tilgjengelig, slik at vi kan bli inspirert til å komme i gang med de riktige tiltakene. Gjøre de endringene som vil gi et langt og godt liv.

Han skriver at det ikke ligger noen store overraskelser bak et langt og godt liv. Det er ingen mystikk eller magi. Heller ingen uoppdagede og fantasifulle dietter, eller en revolusjonerende ny treningsform. Det er rett og slett sunn fornuft satt i system. Velutprøvde og veldokumenterte prinsipper som vi vet fungerer.

I "Hemmeligheten" har Zahid forsøkt å samle disse prinsippene på en systematisk og lettfattelig måte. Hensikten er å gi oss både inspirasjon, og en enkel bruksanvisning til hvordan vi kan rette på livsstilen vår og leve et godt liv. Med den rette kunnskapen og passende verktøy kan nemlig alle klare det. Det er hardt, men det er ikke umulig.

Videre utdyper Zahid om slanking og omlegging av levevaner, og hevder at dette ikke har noe å si for helsen, hvis ikke endringene er vedvarende og permanente. Da er det avgjørende at tiltakene vi iverksetter for å nå målene våre ikke er ekstreme, men bærekraftige over lang tid.

Et godt forhold til venner og familie er også noe av det viktigste for en sunn kropp og en vesentlig betingelse for et langt liv. Zahid råder leserne til å investere både tid og penger i samvær med sine nære. Følelsen av fellesskap og tilhørighet gir nemlig trygghet og sinnsro.

Det er også viktig å pleie oss selv og våre interesser. Gjøre ting vi er interessert i, og det som gir oss glede. Vi må ikke gi slipp på det som engasjerer oss og det vi har lidenskap for.

Zahid gir i tillegg en liten forelesning om kroppens fysiologi. Han forteller også at ikke-smittsomme sykdommer i dag er den største trusselen mot folkehelsen i den vestlige delen av verden. Selv om genetikk spiller en vesentlig rolle, er både kreft og hjerte- og karsykdom i stor grad forbundet med livsstil. Han påpeker derimot at det selvsagt ikke betyr at det er din egen feil dersom du rammes av sykdom. Det er nemlig mange ting som former våre liv, og påvirker hvilke valg vi tar. Oppdragelsen, omgangskrets, utdanning og yrke spiller inn. Utfordringer og vanskeligheter i livet påvirker også helsen. Elementer vi ikke har kontroll over. Men selv om livsstilen vår i dag skyldes ulike impulser fra tidlige år, så skriver Zahid at vi likevel fortsatt har makt over den og mulighet til å endre eller justere den, og at vi ikke må gi fra oss denne makten.

Og for å inspirere, gjør han oss kjent med menneskene som lever lengst i verden, de som bor i såkalte "blå soner". Dette er samfunn i verden der folk lever til de er over hundre år, og Zahid studerer hemmelighetene i disse kulturene.

"Hemmeligheten" er en særdeles god bok. Den er leseverdig og lærerik, med god faglig substans.

Dessuten er den relevant for alle - enten man er ung eller gammel.

Boken er full av både nyttig og brukbar kunnskap, gjennomtenkte detaljer og banebrytende ny forskning. I tillegg er den svært praktisk anvendelig. Den er også full av praktiske råd, inkludert strategier for å nå og opprettholde din idealvekt, til hva som gir oss god helse, og hva som leder til sykdom, og mer.

Et av Zahids grunnleggende budskap er at forebygging gjennom en sunnere livsstil kan spare samfunnet for mye sykdom og død, og den enkelte for mye lidelse. Det er ikke skippertak som avgjør om man får et langt og godt liv. Det er den daglige levemåten din som bestemmer. Det man gjør dag etter dag, uke etter uke, tiår etter tiår. Som han skriver: Livstil skal ikke være et tidsbegrenset prosjekt, men en livslang kontrakt. Vi må ta vår helse i egne hender, så vi kan leve et langt og sunt liv full av vitalitet, velvære og lykke.

Men det dreier seg ikke bare om trening og kosthold, også om hvordan vi lever med hverandre og hva vi fyller livene våre med. Og det er aldri for sent å leve sunnere, du kan begynne i dag.
Spis godt, stress mindre, beveg deg mer og elsk mer. Så enkelt og så vanskelig.

Å legge om til en sunnere livsstil krever viljestyrke, målbevissthet og en god porsjon tålmodighet. Med denne boken vil du få det til!

Min anmeldelse av Wasim Zahids første bok, "På liv og død":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2013/09/pa-liv-og-dd-en-leges-bekjennelser-av.html

Den niende graven
Stefan Ahnhem
Krim
638 sider
Oversatt av Henning Kolstad
Aschehoug
2016

Stefan Ahnhem (f. 1966) har jobbet som manusforfatter for film og tv i over tyve år. Hans første bok, "Offer uten ansikt" (på norsk 2015) ble Sveriges mestselgende debut i 2014, og vant også Crimetime Specsavers Award. "Offer uten ansikt" lå lenge på bestselgerlistene både i Sverige, Tyskland og Danmark. Nordisk Film har kjøpt tv-rettigheter til de fire første bøkene om Fabian Risk.

Anhems bøker utgis i 20 land. Forfatteren bor i Stockholm.

"Den niende graven" er den andre, frittstående boken om politietterforskeren Fabian Risk.

Det er vinter. Stockholm er dekket med snø, men få vet at den svenske justisministeren har forsvunnet sporløst. Saken er offisielt Säpos ansvar - men Säpo er rådville. Politietterforsker Fabian Risk og hans høygravide kollega Malin

Rehnberg famler også i blinde.
Det tar ikke lang tid, før det viser seg at ting ikke er som de burde. Og sterke interesser ønsker ikke at sannheten skal frem i lyset.

Samtidig i Danmark, blir kona til en kjent dansk tv-journalist brutalt myrdet i parets luksusvilla, som ligger nord for København.

Dunja Hougaard leder etterforskningen som fører henne over sundet til Sverige.
Spørsmålet som snart melder seg, er om det eventuelt kan være en forbindelse mellom den forsvunnede justisministeren og den drepte kvinnen?

Fabian og Dunjas spor krysser hverandre, og sammen blir de trukket inn i et nett av hemmeligheter og intriger, mens de prøver å komme til bunns i forbindelsen mellom de to sakene.

Flere brutalt myrdede personer blir funnet i begge land, og det synes etter hvert klart at de jager en svært så farlig drapsmann.

Med "Den niende graven" har Stefan Ahnhem skrevet en meget god kriminalroman, som både holder et høyt tempo og spenningsnivå, fra første til aller siste side.

Volden er massiv og sentral, ja noen ganger på grensen til motbydelig. Flere seriemordere figurerer.

At Stefan Ahnhem har evnet å sy sammen det intrikate plottet er i seg selv en stor prestasjon. Likeledes er det at han klarer å holde på spenningen gjennom hele boken.

En av bokens styrker er det fargerike persongalleriet. Personbeskrivelsene er gode, og spesielt får man god innsikt i hovedpersonen Fabian Risk, som ikke er en enkel person. Selv om Risk er en dyktig etterforsker, har han problemer med følelseslivet, spesielt når det kommer til forholdet til ektefellen, Sonja og deres barn. Den danske politietterforskeren Dunja Hougaard er heller ikke den enkleste å forstå seg på, men er likevel en interessant person.

Selve plottet er godt skrudd sammen, men selv for meg som leser en del krim, ble noen av beskrivelsene nesten for makabre.

Boken er nærmest en 638 sider lang, fartsfylt og spennende jakt på en eller kanskje flere mordere? Spørsmålene er mange og som leser blir man tatt med på en intens ferd som involverer både det danske og svenske kriminalpolitiet.

Selv om spenning og drama regjerer i boken, spiller også kjærligheten i sine mange former en stor rolle. Her er den fanatiske kjærlighet, kjærligheten mellom ektefolk, kjærligheten mellom kolleger og kjærligheten (eller kanskje begjæret) som ledere kan behefte sine ansatte med.

"Den niende graven" er en velskrevet kriminalroman om hevn og besettelse. Den inneholder mange av de ingrediensene en god krim skal ha av både mord, mystikk, markabre scener, politikk og kjærlighet. Vi møter etterforskere som lever og ånder for arbeidet sitt og som har problemer med å få sine personlige og profesjonelle liv til å gå i hop, ufølsomme voldsmenn, ambassadefolk som ikke har helt rent mel i posen og ledetråder som peker mot en kannibal.

Dette er en av de bøkene som du absolutt ikke bør gå glipp av.

Den store boken om James Bond
Morten Cruys Magnus Sagen og Morten Andreas Steingrimsen
Dokumentar/Historie
352 sider
Aller Forlag
2015

Morten Andreas Steingrimsen er utdannet medieviter og har blant annet bakgrunn som filmjournalist. Han er redaktør for det norske James Bond-magasinet, har intervjuet en rekke av aktørene i Bond-filmene, samt arrangert flere eventer med Bond-tema.

Morten Cruys Magnus Sagen er advokat og har siden 80-tallet vært en fanatisk Bond-fan. Han har en stor samling Bond-materiale, bøker og samleobjekter, og skriver fast for nettstedet James Bond-magasinet. Han har møtt en rekke Bond-personligheter gjennom årene, blant andre Sir Roger Moore.

Agent 007 eller James Bond er verdens mest berømte agent. Gjennom mer enn 60 år i bokform og i mer enn 50 år på film, har agenten med kvinnetekke og lisens til å drepe, kjempet mot ulike kriminelle organisasjoner og superskurker.

Medregnet den nye filmen "Spectre", er det blitt laget hele 24 offisielle filmer siden 1962.

Bond-serien er ikke bare den lengstlevende, men også den mest fremgangsrike serien i filmhistorien. Og publikums interesse har ikke dalt med årene, tvert imot. Den forrige Bond-filmen "Skyfall" er faktisk den mest innbringende i serien.

Suksessoppskriften er tilsynelatende som en god mikset Vodka Martini, og handler om riktig mengde av bestemte ingredienser. Bond-filmene har alle de riktige ingrediensene ristet godt sammen - vakre kvinner, raske biler, eksotiske destinasjoner, storpolitikk, halsbrekkende stunt, stormannsgale skurker, mektig musikk og mye mer. I tillegg har Broccoli-familien som produserer filmene, evnet å fornye serien gang på gang, uten at den har mistet sitt særpreg.

Men Bond-universet er mer enn filmene. Med denne boken går også forfatterne inn på andre aspekter ved Bond; skaperen Ian Fleming og hans bøker, livsstilen, tegneseriene, musikken, bilene og mye mer.

I mer enn femti år har James Bond opptrådt på kino. Ingen filmserie har hatt så langvarig og stabil suksess som Bond, og ingen filmkarakter har levert impulser til omverdenen som den hemmelige agenten med kodenavnet 007. Gjennom det siste halve århundret har to milliarder mennesker bidratt med enda flere milliarder i kassen til filmskaperne, det har kommet dataspill, bøker og musikkutgivelser i hopetall. Dette har selvfølgelig inspirert en rekke imitatorer på filmlerretet, i bøker og på TV. Men Bonds påvirkning strekker seg også lenger. Moteskapere, musikere, teknologibedrifter og arkitekter har blitt influert av det fantasiuniverset Mr. Bond befinner seg i.

Når den første James Bond-filmen kom i 1962, var Bond en helt med hår på brystet, som kjempet mot gale kommunister. Nå er han godt trent og har problemer med seg selv. Det samme har skurkene.

Velkommen til Bonds verden, som også, på sett og vis, forteller historien om vår egen.

Agenten James Bond ble født på papiret i 1953. I en roman ("Casino Royale") skrevet av Ian Fleming og ut av en tid da verden lot seg forklare i to farger: svart og hvit. Den vestlige verden versus landene bak jernteppet. Mannlige sjefer versus kvinnelige sekretærer. Maskulin styrke versus feminin svakhet.

De 14 bøkene (tolv romaner og to novellesamlinger) om den snartenkte helten som ble skrevet i årene 1953-1966, solgte godt i England, og han ble også en populær tegneseriestripe i avisene. Men det var først, da han i Sean Connerys skikkelse, den 5. oktober 1962 debuterte som filmhelt i "Dr. No", at hans status som et globalt ikon virkelig tok av. Og nå mer enn 50 år senere har han dukket opp i film nummer 24, "Spectre".

"Den store boken om James Bond" er den ultimate boken for alle Bond-fans.

Her kan man lese om Bond skuespillerne; Sean Connery, George Lazenby, Roger Moore, Timothy Dalton, Pierce Brosnan og Daniel Craig. Forfatterne går igjennom 007s utvikling og de ulike aktørenes karaktertyper som har portrettert ham.

Boken tar også leserne med bak kulissene, samt foran lerretet, og den er like relevant for de med få kunnskaper om Bond-universet, som for hardcore fansen. Her finner du alt om filmene og bøkene, og detaljer om bilene, effektene, damene, skurkene, drinkene og klærne. Boken tar deg med bak kameraene og inn på filmsettet til de ulike filmene - til en verden som til tider var like dramatisk som den på lerretet. Boken har også et rykende ferskt kapittel om "Spectre" - den nyeste Bond-filmen.

Et annet spennende kapittel, er det om Bond og Norge. Mange vil nok tro at det ikke finnes så mange forbindelser mellom Norge og James Bond, men da tror man feil. Mest kjent er nok a-has musikalske bidrag til "The Living Daylights", en av de beste tittelmelodiene - men det slutter ikke der!

Dessuten er "Den store boken om James Bond" fullstappet med bilder og illustrasjoner som sjeldent har vært sett på trykk tidligere.

"Den store boken om James Bond" er en bok som enhver fan av Bond filmene må ha, og det er ingen tvil om at serien virkelig fortjener en bok som dette.

Bachelorboka
- Slik lykkes du som student
Dag Asbjørnsen og Arnt Maasø
Akademisk
192 sider
Universitetsforlaget
2015

Dag Asbjørnsen har mer enn 20 års erfaring som foreleser, veileder og sensor fra høgskoler og universitet. Han arbeider i dag med mediepolitikk ved EU-kommisjonen i Brussel.

Arnt Maasø er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, og har mange års erfaring som undervisningsleder og foreleser.

"Bachelorboka" er en komplett overlevelsesguide til livet som student. Med denne boken har du kvalitetssikret informasjon, og alt samlet på ett sted.

"Bachelorboka" kom første gang ut i 2009 og ble en umiddelbar suksess. Denne nye utgaven er oppdatert på all informasjon og har i tillegg utvidet kapitlet om studieteknikk.

Boken gir svar på nesten alt:

- Hvordan du skriver en akademisk besvarelse
- Effektiv studieteknikk
- Hvordan du blir venn med Lånekassen
- Lure tips om eksamen
- Sørknadsfrister og hvem som vet hva
- Hvordan ha fritid uten dårlig samvittighet (FUDS)

Synes du også at det er vanskelig å komme i gang med en høyere utdanning? Er du klar for utfordringene som ligger foran deg? "Bachelorboka" hjelper deg med å komme godt i gang.

De fleste studenter står overfor de samme problemstillinger, utfordringer og spørsmål når de starter det første semesteret av en utdanning.

Å begynne å studere er for de fleste en stor omveltning. Plutselig står man på egne ben i forhold til å disponere over sin egen tid, komme i gang med studiet og kanskje finne et sted å bo.

I "Bachelorboka" deler Dag Asbjørnsen og Arnt Maasø gode råd til potensielle studenter og til dem som nettopp har påbegynt et studium.

Første studiedag på høgskolen eller universitetet kan virke kaotisk. Du møter en verden av ukjente titler, systemer og ord. Alle studenter og lærere har en gang vært like ferske, og de fleste like forvirret.

Lærestedet representerer ikke bare et sted, men også en tid. Studietiden åpner dører til både fortid og fremtid. Du blir del av en kunnskapstradisjon som strekker seg langt tilbake i tid. Du gjør deg nye erfaringer og lærer å argumentere og stå for egne meninger. Samtidig bygger du opp et arsenal av kunnskaper og ferdigheter som kan komme til nytte i fremtiden. Denne myndiggjøringen av deg selv er det som kalles for dannelse, og i denne forunderlige studentverdenen får du tid og mulighet til å bli den du vil bli.

For bare noen få år siden var det mye enklere å orientere seg. Studentene hadde ikke så mange valgalternativer, og ferske studenter gjorde stort sett det samme som studentene før dem hadde gjort på samme fag. Nå har du et hav av muligheter. Samtidig er det blitt både vanskeligere og viktigere enn før å sette seg inn i systemet, å få god oversikt over studieåret, å vite hvem det er lurt å snakke med når du står fast, og hvordan du skal legge opp videre studier og eventuelle utenlandsopphold. Og derfor er det også behov for en bok som dette, som raskt gir deg oversikt og gode tips om hvordan du bedre kan legge opp studiene og livet som student.

Boken gir grunnleggende oversikt over, og hjelp til å få mer ut av, både studiene og livet som student.

Boken er delt inn i fem deler. I det første kapittelet får du en grunnleggende oversikt over oppbygningen av bachelorstudiet, over studieåret og viktige frister. Kapittel 2 gir deg konkrete råd om hvordan du går frem når du studerer. Kapittel 3 handler om ulike eksamensformer og hvordan du går frem for å løse dem. Kapittel 4 handler om studielivet utenfor lesesaler og forelesninger. I det siste kapittelet får du gode råd om hvordan du legger planer for tiden etter bachelorstudiene - enten det gjelder videre studier eller arbeidsliv. Og bakerst i boken finner du en liste over universiteter og høgskoler i Norge (med forkortelser og kontaktinfo), og en akademisk ordliste.

"Bachelorboka" gir råd og veiledning om hvordan man best kommer inn i studiene, studerer godt og effektivt, og hvordan man skal håndtere eventuelle problemer som kan oppstå i forhold til studiet og dets arbeidsprosesser. I boken finner du svar på alle dine spørsmål om kollokviegrupper, forelesninger, informasjonssøking, oppgaveskriving, studieteknikk, muntlige presentasjoner, akademisk argumentasjon, gruppearbeid, eksamen, økonomi, karriereplanlegging, jobb ved siden av studiene og mye mye mer.

Boken er skrevet i et tilgjengelig språk. Kanskje tidvis noe akademisk i stilen, men på et nivå som også bør forstås av ferske studenter. Samtidig er den lett å navigere i, og kan derfor også brukes til hurtige oppslag, når du som student står overfor en ny utfordring.

"Bachelorboka" er en svært velskrevet og veldisponert bok som er enkel å bruke, både for de som ønsker å lese boken fra perm til perm, og de som vil bruke den som et oppslagsverk.

Jeg er sikker på at mange studenter vil ha stor nytte av å lese boken.

En bok om demens
- Husk meg når jeg glemmer
Knut Engedal
Psykologi og helse
236 sider
Pax Forlag
2016

Knut Engedal er lege, psykiater og professor emeritus, og en fortsatt aktiv pensjonist. Han har vært fag- og forskningssjef ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, professor i psykogeriatri ved Universitetet i Oslo og seksjonsoverlege ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. Engedal har utgitt lærebøker om demens og alderspsykiatri, og er også en flittig benyttet foredragsholder.

"En bok om demens" er en bok til alle, som ønsker å forstå sykdommen demens og de mange konsekvenser, den har for den demente og for de pårørende.

Demens og Alzheimers sykdom kan bli fremtidens største folkehelseutfordring. Generasjonene født etter 2. verdenskrig kommer til å leve betydelig lenger enn de som er født før. Dette gjelder ikke bare for Norge, men også for de andre industrialiserte land og etter hvert også for befolkningen i den tredje verden. Med økende andel gamle vil flere og flere få

en demenssykdom på slutten av sine liv. Derfor er vi nødt til å se og forholde oss til denne sykdommen. Det ser ut til at det vil ta tid før man finner en virksom behandling. Demens er en personlig tragedie for dem som rammes og deres pårørende, men det blir i fremtiden også en stor utfordring for samfunnet. Og fremtiden har begynt.

Det gjelder å ruste seg. Kunnskap er et viktig våpen.

Vi må også ha åpenhet om sykdommen. Det må ikke lenger være skambelagt å ha en demenssykdom. Demens er en kronisk, i dag uhelbredelig sykdom, lik mange andre sykdommer, og det er ingen grunn til at den skal være mer stigmatiserende enn andre sykdommer.

Det er flere sykdommer som fører til demens. Alzheimers sykdom er den som rammer flest, andre får demens med lewylegemer (skadelige proteiner), demens relatert til karsykdom og hjerneslag (vaskulær demens) eller såkalt pannelappdemens. Det finnes også noen sjeldne årsaker til demens, som ikke omtales i boken.
Fellesnevneren er at hukommelsen blir betydelig dårligere enn hva den var tidligere i livet. Dette er avgjørende for at vi kan anvende begrepet demens. Hukommelsen må være så redusert at man ikke lenger klarer å fungere i vante omgivelser og utføre dagligdagse oppgaver slik man gjorde tidligere. Det er spesielt hukommelsen for egne opplevde hendelser som skjedde for kort tid siden, det vil si minutter, timer eller dager, som er svekket, noe som fører til svikt i utførelsen av dagliglivets aktiviteter. Videre kreves det at flere andre intellektuelle funksjoner, f.eks. orienteringsevne, språklig kommunikasjonsevne, logisk resonneringsevne, planleggingsevne, for å nevne noen, skal ha blitt redusert, ikke bare hukommelsen. Atferden, eller væremåten, må også være forandret. Man kan bli mer passiv, tiltaksløs, irritert, bli fortere sint og/eller være mistenksom. Det er viktig å merke seg at når man skal vurdere sviktende hukommelse eller svikt i andre intellektuelle funksjoner, så må man alltid sammenligne med tidligere.

Demensssykdom er også en kronisk sykdom. Det vil si at forbigående svikt av hukommelse eller av andre intellektuelle funksjoner, som vi kan se spesielt hos gamle mennesker i forbindelse med akutt alvorlig sykdom eller legemiddeloverdoseringer, ikke må kalles demens. Begrepet delirium brukes om denne tilstanden, og det er en tilstand som kan gå over når det som utløste delirium, blir behandlet.

Ulike sykdommer og skader i hjernen kan føre til demenssykdom og rammer ulikt, det vil si at avhengig av hvor i hjernen skaden sitter, vil det utvikle seg ulike symptomer ved en demenssykdom.

Demenssykdom kan ramme alle, mennesker som intellektuelt sett er godt eller dårlig utrustet, mennesker som i ulik grad har brukt hjernen sin gjennom hele livet og mennesker som har gode eller dårlige rutiner i dagliglivet, god eller dårlig livsstil. Men slike egenskaper har betydning for hvordan de første symptomene blir, eller i alle fall hvordan de selv, familie og venner oppfatter de første tegnene på en demenssykdom. Vanligvis er det slik at jo bedre man har fungert intellektuelt gjennom livet, desto lenger klarer man å "lure" de andre. Det er nemlig ikke så lett å oppdage en begynnende demenssykdom hos en som har sin taleferdighet intakt og som fremdeles kan avlede sine tilhørere.
Men etter hvert som sykdommen forverres, vil de typiske symptomene opptre, som redusert hukommelse for ens egen nære fortid. Noen ganger ser man en rask utvikling av demenssykdom, det vil si rask forverring. I løpet av tre-fire år kan demenssyke utvikle alvorlige symptomer og bli helt hjelpeløse. Andre ganger ser man en langsom utvikling, over 10-15 år, sågar enda lenger. Vi vet ikke hvorfor det er slik.

"En bok om demens" er en viktig bok og en god bok, som gir et dyptgående og mangefasettert innblikk i, hva det vil si å ha en demenssykdom og i de implikasjoner sykdommen har for pårørende og omgivelser.

Den er delt inn i åtte deler: Hva er demens? Endringer ved demenssykdom. De ulike demenssykdommene. Diagnose, diagnosering og behandling. Pårørende. Institusjonsomsorg. Rettigheter, tilbud og informasjon. Noen ord på veien.
Disse er åtte delene, er igjen delt inn i atten kapitler.

Boken er velskrevet og lett tilgjengelig til tross for, at den beskjeftiger seg med et særdeles komplekst emne. Den er også pedagogisk og oversiktlig, og gir en grundig innføring om hvordan alzheimer og de andre demenssykdommene arter seg i de ulike stadiene, hva som er symptomene og hvordan det hele oppleves både av omgivelsene og av den syke. Vi får også vite hvordan utredning og diagnostisering foregår og hva som finnes av behandling, helsetilbud og rettigheter. Vi kan i tillegg lese om hvor mange som får demens, om arv og andre risikofaktorer og hva man selv kan gjøre for å forebygge.

Boken forsøker dessuten å ivareta et innenfraperspektiv. En bedre forståelse av hvordan sykdommen oppleves av den syke selv - mange opplever for eksempel betydelig angst og depresjon - kan i seg selv bidra til at man gir bedre omsorg. Men man skal ikke bare ta vare på den syke. Boken oppfordrer derfor de pårørerende til også å ta vare på seg selv.

Økt kunnskap om demens som en hjernesykdom bidrar utvilsomt til å fjerne stigma. Og i dag er det heldigvis en helt annen åpenhet rundt demens enn det var tidligere. I økende grad snakker folk om sykdommen, og det er ikke like flaut å være demenssyk nå. Alle kan bli syke, vitenskapsmenn like mye som reholdsassistenter eller børsmeklere. President Ronald Reagan gikk eksempelvis foran som et strålende eksempel på åpenhet.

Det er en fornøyelse å lese en så gjennomarbeidet bok. Jeg tenker at mange, bør lese denne boken - ikke bare pårørende og helsepersonell med daglig omsorg for demenspasienter, men også andre som ikke er personlig berørte. Dette takket være forfatterens grundighet, hvordan han har tilnærmet seg dette høyst relevante emnet på, og ikke minst hans gode språk.

Det merkes at Engedal har forsøkt å skrive på en lettfattelig måte, uten utstrakt bruk av medisinsk fagterminologi. Boken er nemlig ikke rettet mot fagfolk på området, men mot folk flest. Han skriver at intensjonen har vært å skrive en bok først og fremst for mennesker som ønsker kunnskap om demens, for mennesker som selv føler en stigende uro for at deres hukommelsestap kan være demens og for pasienter med en demensdiagnose og deres pårørende.

Jeg synes i hvert fall at forfatteren lykkes i sitt prosjekt. Og for meg inspirerer "En bok om demens" til fordypelse.

Alt i alt en bok som er svært aktuell, oppdatert og godt skrevet, og som anbefales varmt.

60-meteren
- Kampen mot klokka
Johnny Brenna og Sindre Leganger
Sakprosa
132 sider
Cappelen Damm
2015

Johnny brenna (f. 1964) er tidligere politispaner ved Oslo politidistrikt, og har arbeidet som krimpolitisk rådgiver og krimekspert for TV2. I dag jobber han som prosjektleder i Oslo kommune. Brenna har tidligere skrevet "Håndbok i selvforsvar", samt krimromanene "Operasjon Helena", "Operasjon Fønix" og "Operasjon Hydra" sammen med Sigbjørn Mostue.

Sindre Leganger (f. 1987) er journalist i produksjonsselskapet Kverna. Han har tidligere jobbet i NRK Radiodokumentaren og Dagens Næringslivs magasin D2. "60-meteren" er hans første bok.

Alle har løpt 60-meteren. Enten det er på idrettsbanen, skolegården eller bygdas flateste jorde er ritualet det samme: Trekk opp en strek i bakken, skritt opp seksti lange steg og vent på klarsignal. 60-meteren er så kort at vi orker å gi full pinne hele veien. Vi ser oss ikke tilbake, men det er i den korteste distansen at vi finner de lange linjene i norsk

friidrettshistorie. Historien om sekstimeteren er også historien om idrettsmerket, og om fremveksten av det norske kroppsøvingsidealet.

De fleste løper sin første 60-meter på ordre. Da står gymlæreren ved målstreken, han som snart skal føre tiden inn i en notatbok. Tall som setter seg fast i hukommelsen, og som vil prege oss mange år etterpå.

For en ferdig utvokst sprinter består 60-meteren av mellom 35 og 40 løpesteg. De første fem er de viktigste. Utfordringen er å få opp farten raskt. Med så få meter til disposisjon vil feilskjær i starten alltid ødelegge løpet. Så gjelder det å holde hele veien inn til målstreken uten å trå feil underveis. Det høres kanskje lett ut, men er faktisk ganske vrient. Man må lære av hvert steg, holde momentet oppe og ta med seg farten videre.

Hvorfor løper vi akkurat 60 meter? Det er et fint tall. Vi finner det igjen i sekundenes løp rundt urskiven, i minuttenes gange, nedarvet til oss fra det gamle babylonske tallsystemet.

Blant toppidrettsutøvere konkurreres det sjelden på 60-meteren i dag. Distansen er for kort, man rekker knapt å komme i gang. Det finnes heller ingen premiepenger å snakke om på 60-meteren i Norge, ingen stor prestisje blant proffene. De løper den bare inne og bare fordi de må, mens den lengre banen utenfor gjerne er dekket av snø. Blant dagens sprintere er 60-meteren en treningsdistanse, forbeholdt de spesielt interesserte. Likevel har den en stolt fortid, hvor de store linjene i det siste århundrets friidrettshistorie i Norge kan spores. To ganger har 60-meteren vært en olympisk distanse (i Paris i 1900, og i St. Louis i 1904). Blant ungdom og amatører er den fortsatt målestokken.

Tidligere spaner i Oslo-politiets enhet for organisert kriminalitet, Johnny Brenna, hadde lenge kjent noe ligge og gnage. Først kunne han ikke sette fingeren på det, men i løpet av noen måneder konkretiserte følelsen seg. Gjennom alle årene i politiet hadde han forsøkt å fremstå som alfahannen i en ulveflokk. Denne posisjonen ville han ikke gi opp uten kamp.

Brenna var blitt middelaldrende, han fylte 50 år og kom i en slags alderskrise. Hverken Birken eller maraton var noe for ham. Det måtte i stedet handle om kraft og fart, og ikke minst om testosteron. Løsningen for Brenna ble sprinttrening.

Men, hvorfor akkurat 60-meteren? Det er kanskje den mest ungdommelige av alle distanser, og den mest krevende å bli rask på for en 50-åring. Alder og eksplosivitet hører som regel ikke sammen. Altså det perfekte utgangspunkt for å motbevise at han var ferdig! Og man må sette seg noen hårete mål. Brenna ville ta den 19 år gamle aldersrekorden til skohandleren Per Sletholt på tiden 7,68, og han hadde drøyt tre måneder på seg.

Og selve treningsformen var egentlig ganske behagelig: styrke, intervaller og spenst. Ingen harde melkesyreøkter, og lange pauser mellom dragene. Man blir eksplosiv og hard. Egentlig perfekt trening for mange der ute som ørkesløst ser seg i speilet på treningssenteret, uten mål og mening for treningen. Hvorfor ikke kjøre på med intervaller, styrke og spensttreningen inne på vinterhalvåret, og dra i gang med 60-meteren ute i sommerhalvåret? Fantastisk fin trening, skriver Brenna.

Han vil vise at en på hans alder kan trene seg opp til å bli landets raskeste i sin aldersklasse på 60 meter.

Blant proffene er 60-meteren i dag en falmet distanse. Den løpes bare innendørs, og bare når løpebanen ute er dekket av snø. Blant alle oss andre er den fortsatt målestokken - en gullstandard innen hurtighet.

For Johnny Brenna leder 60-meteren tilbake til ungdommen, da han fortsatt hadde mulighetene foran seg.

Med sprintprofessor Leif Olav Alnes som kyndig fartsholder tar han opp jakten på veteranfriidrettenes hellige gral: Per Sletholts 60-meterrekord for femtiåringer - 7,68 sekunder, satt i Stangehallen den 3. mars 1996 - mens krampene lurte bak hvert steg.

Om høsten har Johnny fulgt et egenkomponert treningsprogram, utviklet spesifikt for å øke kroppens produksjon av testosteron. Han har gjennomført tre ukentlige økter, i tillegg til de vanlige timene med selvforsvar.

Målet har vært å bli best mulig forberedt til dagene, eller rettere sagt søndagsmorgenene som skal tilbringes på det grønne dekket i Jessheimhallen, med ti 60-metersintervaller for fulle mugger.

7. mars 2015 er det nemlig NM i friidrett for veteraner. Han har fra dette tidspunktet i boken tre måneder på seg.

I "60-meteren" får vi følge Brennas vei mot sprinttoppen i sin aldersklasse.

Boken er primært en hyllest til 60-meteren, en øvelse mange har et forhold til, men som få har praktisert etter endt videregående skole. Den inneholder også mye historikk om denne sprintdistansen.

"60-meteren" følger Johnny Brenna fra han begynner å føle at det kroppslige forfallet for enhver pris må unngås, til han utfordrer Sletholts 19 år gamle rekord.

Hans kamp mot sekundene er godt skildret. Brenna er en mann som ikke trives, med mindre han har et mål å strekke seg etter i hverdagen. Å sette ny 60-metersrekord er definitivt et slikt mål.

Omsider får vi også vite om Brenna har klart å slette rekorden til Sletholt.

"60-meteren" har i hvert fall klart å motivere meg til å løpe mer. Språket er for øvrig godt og lett forståelig, og måten den er skrevet på gir meg et håp om at mange vil se gleden av å tilegne seg en bedre livstil og sunnere kropp.

Boken er ikke lengre enn 132 sider. Likevel synes jeg det er utrolig hvordan en så liten bok kan inneholde så ufattelig mye brukbart.

Jeg vil på det sterkeste anbefale denne boken, især til de av dere som har problemer med å motivere seg selv til å ta joggeskoene frem og komme igang med løpingen.

Paradisbakken
Marit Reiersgård
Krim
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Marit Reiersgård (f. 1965) er oppvokst i Lier utenfor Drammen.

Hun debuterte i 2007 med ungdomsromanen "Alt jeg ser er sant". I 2010 kom barneboken "Valpen til Vilde", og i 2012 kom hennes første kriminalroman "Stolpesnø", som høstet svært fine kritikker. Hennes andre kriminalroman, "Jenta uten hjerte" (2014), ble nominert til Rivertonprisen i 2015.

"Paradisbakken" er Marit Reiersgårds tredje kriminalroman med de to politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jakobsen, ved Drammens-politiet, i hovedrollene.
Denne gangen står de overfor en såkalt cold case sak.

Det er sommer i Drammen og om nøyaktig én uke er den snart 25 år gamle Camilla Carlsen-saken blitt foreldet.

En lovendring som var på trappene ville riktignok føre til at drap som var begått etter 1. juli 1989 aldri ville bli foreldet, men i denne saken ville ikke endringen ha noen betydning.

Den 20. juni 1989 ble den 18 år gamle Camilla Carlsen funnet voldtatt og kvalt ved stien i det lille skogsområdet midt i Paradisbakken i Lier.

Håpet nå, er at nye etterforskningsmetoder og helt andre etterforskere, kan belyse saken med "nye friske øyne", og forhåpentlig få oppklart saken.

Saken rystet i sin tid både Drammen og de omkringliggende kommunene. Camilla var svært populær i venninnegjengen på fire. Hun var også skoleflink og aktiv i både håndball og kristent kor.

Venninnegjengen blir kalt inn på nytt for avhør. Etter avhørene bestemmer de seg for å møtes på et utested i byen for å diskutere hendelsen og minnene fra den gang.

Ved baren står en mann og kaster lange blikk mot May, en av venninnene. May går ut for å ta en røyk, mannen følger etter. Morgenen etter blir hun funnet drept i et utstillingsvindu. Måten liket er plassert på, i en hengekøye som er festet til veggen med en krok i den ene enden, mens resten av køya ligger halvveis utover på gulvet, forteller at gjerningspersonen vil sende en beskjed.

Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen må forfølge både fortidens spøkelser og nåtidens ferskere spor.

"Paradisbakken" er Marit Reiersgårds beste bok til nå, og jeg innrømmer gjerne at den ble lest to ganger. For mitt vedkommende går som regel den første lesingen på kontekst og oppbyggingen av historien: Persongalleriet, selve krimgåten, og plottet. Språket er også uhyre viktig for meg. Dessuten vektlegger jeg autentisitet og realisme. Er dette noe som kunne hendt i Norge? Føles det troverdig?

Alt i alt, har jeg hatt en veldig god leseopplevelse. Og det er liten tvil om at boken ga meg full valuta på følgende kriterier: Realisme, gedigent politiarbeid, solid persongalleri og et plott som holder.

Faktisk tør jeg påstå at den skiller seg ut fra mainstream-krimmen. Den tilbyr et mer realistisk persongalleri som er befolket av ordinære, troverdig portretterte mennesker det er lett å identifisere seg med. Her finnes ikke psykotiske og gale mordere, bare mennesker som trår feil og tar fatale avgjørelser.

Politidelen er dessuten svært bra, alt er levende og realistisk, fra handlinger til dialoger. Som leser er man med hele veien, og det er faktisk bare å lene seg tilbake og nyte turen.

Miljøskildringene holder også høy klasse.

"Paradisbakken" er i tillegg velskrevet, teksten flyter og man blir nærmest fanget fra første linje. Sidene vender nesten seg selv, noe som gjør at boken blir ekstremt vanskelig å legge fra seg, også i tankene mellom leseøktene. Det er altså en medrivende krimroman. For øvrig holdes trådene til oppklaringen tett helt til de siste sidene.

Dette er en usedvanlig god krimroman, og jeg lar meg ikke overraske dersom forfatteren atter en gang nomineres til den høythengende Rivertonprisen.

"Paradisbakken" skal så avgjort ha en meget stor anbefaling. Mer ønskes, og gjerne snarest.

Jeg lar deg gå
Clare Mackintosh
Krim
384 sider
Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm
2016

Clare Mackintosh er frilansjournalist, blogger og forfatter. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen "Jeg lar deg gå", som har fått overveldende mottakelse internasjonalt. Romanen er solgt til 24 land. Clare Mackintosh bor i Cotswolds i England med mann og tre barn, der skriver hun for tiden på sin andre psykologiske thriller.

Da jeg begynte å lese denne boken, hadde jeg en klar formening om hvordan jeg trodde den ville ende - jeg vil avsløre så mye, at jeg ikke engang var i nærheten!

Når den fem år gamle Jacob Jordan blir påkjørt og drept, gjør førstebetjent Ray Stevens og makkeren Kate Evans, ved kriminalavdelingen i Bristolpolitiet, det de kan for å finne drapssjåføren. Men de to etterforskerne har alle odds imot seg. Været var nemlig svært dårlig den mørke november kvelden ugjerningen fant sted, noe som gjør det nesten umulig å

spore dekkmerker eller andre vesentlige bevis fra den involverte bilen. Det var heller ingen vitner.

Etter en stund bestemmer guttens mor, Jenna Gray, seg for å forlate alt. Hun føler at både politiet og lokalsamfunnet i Bristol gir henne skylden for sønnens død, for at hun ga slipp på Jacobs hånd, som bare ville løpe over gaten.

Selvsagt mener ikke førstebetjent Ray Stevens eller hans kolleger noe slikt, og de har faktisk vært villige til å bryte noen regler i sine forsøk på å finne en mistenkt. Men etter at saken blir avsluttet, grunnet manglende bevis, blir Kate tvunget til å forlate Bristol, men likevel fast bestemt på at hun én gang må finne et svar, og dermed gi rettferdighet for Jacob.

Hun drar til den avsidesliggende kystbyen Port Ellis i Wales. Men hun hjemsøkes av bilder fra ulykken, og lever med sorg, skyldfølelse og frykt. Da livet så smått begynner å få mening igjen, vender fortiden tilbake med full kraft.

"Jeg lar deg gå" er en meget imponerende debutroman som er krydret med atmosfærisk spenning, foruroligende karakterskildringer, uventede vendinger som gir deg hakeslepp, og ondskap du ikke trodde eksisterte.

Med sin eminente fortellerteknikk har forfatteren, Clare Mackintosh, konstruert en gripende, men til tider dyster historie, som vil holde deg i et jerngrep fra start til slutt.

Historien som presenteres, har flere fortellere som opptrer på forskjellige tidspunkt i handlingsforløpet, men også et tredjepersons perspektiv når den beskriver livet til førstebetjent Ray Stevens. Dette fungerer faktisk overraskende godt, og er med på å skape en både unik tone og stemning.

Hovedpersonen, Jenna Gray, er en spennende og fengslende karakter som man etterhvert utvikler et svært så ambivalent forhold til, for ikke å utdype det noe nærmere. Flere av førstepersons skildringene er forøvrig intense, klaustrofobiske, med en underliggende følelse av desperasjon og fortvilelse.

Mackintosh jobbet tolv år i politiet før hun ble forfatter på heltid. Det merkes definitivt på autentisiteten i det hun skriver. Selv om hun er detaljorientert i sine beskrivelser av den svært så grundige politietterforskningen, er hun heldigvis ikke for teknisk i stilen, noe som hos mange andre forfattere kan bli heller kjedelig. Det er flott at hun også lar oss få lov til å tilbringe litt tid sammen med Ray og hans familie. Dessuten er hans partner Kate en fascinerende karakter. Mackintosh forteller ikke mye om henne. Likevel føler jeg at det ligger en interessant bakgrunnshistorie der.

Selv om de uventede vendingene i plottet er av nærmest episke proporsjoner, er de på langt nær bokens eneste trumfkort. Det er nemlig så mye mer. Blant annet introduseres vi for en spennende karakter som etter hvert blir en stor aktør i Jennas liv. En person hvis narrativ beveger hennes historie i en retning som er både sjokkerende og urovekkende.

Noen ting i livet er forferdelige. Og noen mennesker behandler andre på det grusomste vis. Dette kommer tydelig frem i boken. Jeg synes at forfatteren behandler disse sensitive tema på et godt vis, samtidig som hun lar de drive selve handlingen. Dermed hjelper hun oss lesere med å forstå alle de involverte parter i boken. Mackintosh evner dessuten å bruke de mørkere sidene av den menneskelige natur til å utforske tematikk som frykt, forsoning og håp.

"Jeg lar deg gå" er en virkelig imponerende debutroman, og faktisk en av de mer spennende bøkene jeg har lest de senere år. Hvis du likte "Jenta på toget" eller "Flink pike", vil du garantert falle for denne også.

Anbefalingen er herved gitt. Du skal og må lese "Jeg lar deg gå".

De som fortjener det
Peter Swanson
Krim/Thriller
320 sider
Oversatt av Kari Engen
Cappelen Damm
2016

Peter Swansons debutroman "The Girl with a Clock for a Heart" fikk internasjonal oppmerksomhet da den kom i 2014. Etter sigende ble filmrettighetene solgt før boken var lansert. "De som fortjener det" kom året etter og er første bok ut på norsk. Swanson bor i Somerville i Massachusetts, der han for tiden skriver på sin neste roman.

"De som fortjener det" er en mørk, psykologisk thriller som er forførende fra aller første side.

De to amerikanerne, Ted Severson og Lily Kitner, møtes tilfeldig i en flyplassbar på Heathrow utenfor London, for deretter å dele flere drinker på nattflyet hjem til Boston. Ted er en rik og vellykket forretningsmann, Lilly en vakker rødhåret college arkivar.

Kanskje er det brennevinet som løsner tungen, eller Lilys nærvær, men etter en stund begynner Ted å fortelle henne om

de problemene han opplever med sin kone, Miranda. Han er nemlig ganske så sikker på at hun har en affære med entreprenøren som arbeider på deres store herskapshus i Kennewick, ved kysten av Maine.
Han vet at en skilsmisse vil koste ham dyrt, for ikke å snakke om ydmykelsen som vil komme i kjølvannet.

Når Lily spør hva han har tenkt å gjøre med sin kones utroskap, svarer Ted med et smil om munnen, at det han virkelig ønsker å gjøre er å drepe henne. Uventet svarer Lily at hun kan hjelpe ham.

En uke senere møtes de igjen i Boston, og Ted lar seg overraske av Lilys ubesværede væremåte når de igjen begynner å diskutere drapet. Deretter legger de en tilsynelatende idiotsikker plan. En plan som går ut på å ta livet av både Miranda og hennes elsker, den kjekke og kraftige entreprenøren Brad.

Underveis klarer ikke Ted la være å tenke på om Lily faktisk mener alvor, eller om hun på et eller annet vis vil lure ham. Men det Ted ikke vet, er at Lily er et større mysterium enn han kan forestille seg. Deretter blir alt litt mer komplisert...

"De som fortjener det" er en psykologisk thriller, med engasjerende karakterer og et fantastisk premiss, som vil få deg til å gjette fra første kapittel. Og når du endelig tror at du har et grep om karakterene, vil historien bare forvirre deg ytterligere.

Forfatteren maler et minneverdig og urovekkende portrett av et ekteskap som har blitt farefullt dårlig - et så skrantene forhold, at det blir gjenstand for en giftig samtale via et tilfeldig møte på en transatlantisk flygning.
Han gir oss et inngående studie av den menneskelige psyke, men også en psykologisk utfordrende thriller.

Karakterutviklingen er dessuten utmerket. Det samme kan sies om selve tempoet i handlingen.

Boken er skrevet på et særdeles unikt vis. Hvert kapittel er nemlig skrevet i et førstepersons perspektiv, sett fra den karakteren hvis navn er skrevet i overskriften, rett under kapittel nummeret.
Og det fortelles fra perspektivet til flere karakterer - Ted, hans kone Miranda, Lily, og ikke minst Henry Kimball, politietterforskeren fra Boston som etter hvert involveres i historien.

Selve handlingen hopper for øvrig frem og tilbake mellom ulike tidssoner og er sånn sett med på å legge rammene for det intrikate plottet.

Fortellerne er en broket forsamling av overbevisende, fortærende karakterer, som alle, tilsynelatende, er upålitelige og i stand til å begå svikefulle handlinger. De er også omhyggelig beregnende, og vet å skjule sine farlige motiver.

De hyppig skiftende fortellerperspektivene høres i utgangspunktet noe forvirrende ut, kanskje også irriterende, men blir i denne boken behandlet med kirurgisk presisjon. Som sådan, er overgangene jevne og skarpe, og vil definitivt holde den som leser på stolkanten.

"De som fortjener det" er en thriller som vil appellere til de som liker en velskrevet, uforutsigbar og karakterdrevet roman.

Det vi har med å gjøre, er nemlig kaldblodig hevn, dobbeltspill og drap, i stor psykologisk skala, pakket inn i en stilfull pakke av elegant prosa og medrivende fortelling.

"De som fortjener det" er en genial thriller.

"Stormens søster" av Lucinda Riley

"Dustedagboka 10" av Rachel Renée Russell

"Birken" av Thor Gotaas

"Hvem drepte Birgitte Tengs?" av Bjørn Olav Jahr

"Tidsreisen" av Geir Ellingsrud og Kristin Eli Strømme

"Leon" av Mons Kallentoft & Markus Lutteman

"New York - forviklinger" av Emma Chase

"Badboy" av Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

"Putin. Den ensomme tsaren" av Mikal Hem

"Black Rabbit Hall" av Eve Chase

"Svin" av Carl-Johan Vallgren

"Hemmeligheten" av Dr. Wasim Zahid

"Den niende graven" av Stefan Ahnhem

"Den store boken om James Bond" av Morten Cruys Magnus Sagen og Morten Andreas Steingrimsen

"Bachelorboka" av Dag Asbjørnsen og Arnt Maasø

"En bok om demens" av Knut Engedal

"60-meteren" av Johnny Brenna og Sindre Leganger

"Paradisbakken" av Marit Reiersgård

"Jeg lar deg gå" av Clare Mackintosh

"De som fortjener det" av Peter Swanson